Rififi (Jules Dassin, Frankrike 1955)
The Great Yokai War (Miike Takashi, Japan 2005)
His Girl Friday (Howard Hawks, USA 1940)
Omkara (Vishal Bhardwaj, India 2005)
Danger Diabolik! (Mario Bava, Italia 1968)
Attack the Gas Station (Sang-Jin Kim, Sør-Korea 1999)
ELLERS
HJORTEN
Mens damebloggerne samlet seg på fredag for å drikke øl og diskutere om det er greit at katten ser på mens man har sex, ihvertfall hvis man skal tro rapporten fra Tiramteateret, så møttes norges ledende filmbloggere dagen etter til 15 timer med rar, fin og fantastisk film i Katakombene. Her er en kjapp gjennomgang av programmet:
Rififi sparket i gang showet, fransk film noir fra 1955, og en glimrende åpning. Denne typen filmer koser jeg meg glugg ihjel med. Det handler om et kupp mot en juveler, briliant utført, men selvfølgelig så går alt til helvete allikevel. Regissør Jules Dassin er forøvrig amerikaner, men etter å ha blitt svartelistet måtte han til europa for å lage film. På imdb ser jeg at det er planlagt en remake av denne med Al Pacino som eneste bekreftede skuespiller. Vi holder vel ikke akkurat pusten av spenning. 7/10
Who Killed Cock Robin, en liten snutt fra Disney og 1935. Her gikk jeg glipp av mesteparten, så jeg overlater eventuelle kommentarer til andre og hopper videre til neste langfilm.
The Great Yokai War: Japansk fantasy med Takashi Miike bak spakene, dette var virkelig syke, syke saker. Utgangspunktet er vel rimelig klassisk fantasy med en ung gutt utvalgt til å redde verden fra mørke og ondskap, men gjennomføringen er et godt stykke unna Ron Howard kan man vel si? Jeg fikk litt assosiasjoner til Howls moving castle, og syntes dette var veldig veldig bra, men jeg tenker med gru på hvordan folk ville kommet hoderystende ut fra kinomørket på Høljebyens kinomategraf etter å ha sett denne og forlangt kinosjefens hode på et fat. Sært som satan, men jeg digget den. 7/10
Her tok jeg en liten time-out i programmet for litt alternativt sosialt samvær, og gikk dermed glipp av en kortfilm om Tor og Kristus samt den klassiske screwballkomedien His Girl Friday, men jeg var tilbake igjen i tide til å få med meg mitt første Bollywoodepos noen sinne.
Omkara er en ganske brutal gangsterfilm, ganske langt i fra det inntrykket jeg vil tro folk flest, eller ihvertfall ignorante tullebukker som jeg, har av hva Bollywood har å by på. Store følelser, litt mild komikk, flotte bilder og godt håndverk fra alle involverte såvidt jeg kan bedømme. Historien er egentlig en gjenfortelling av Othello. Shakespeare altså, ikke spillet som jeg en gang var uslåelig i, og dette er en film som bør være spiselig for de fleste. En glimrende intro til indisk film vil jeg ihvertfall tro det er. Jeg havner nok en gang på syv av ti stjerner her. 7/10
Etter et lite mellomspill med en episode av The Boondocks var det over på Danger Diabolik! En skikkelig perle av en film fra regissør Mario Bava. Basert på en tegneserie, noe som er ganske tydelig, så handler det altså om supertyven Diabolik som hopper og spretter rundt i ettersittende drakt og stjeler penger gull og juveler til politiet og regjeringens store fortvilelse. Dette minner meg vel litt om den gamle klassiske Batman-TV-serien, bare langt mer underholdende. Dialogen er rett og slett ubeskrivelig. Det er nesten umulig å gi stjerner til denne, skal vi ta den på alvor så havner den vel i den lavere skalaen, skal vi kun vurdere underholdning så er vi helt i toppen og snuser. Jeg elsket den og gir den 8/10
Overgangen til mellomspillet Voices of a distant star ble kanskje vel stor der og da, men den halvtimes lange animehistorien om Mikako og Noboru som er adskilt av både tid og rom er så nydelig så nydelig at den krøp inn i underbevisstheten og har blitt der siden. En enkel historie egentlig, Mikako og Noboru er kjærester på skolen, når menneskene blir angrepet av aliens kalt for Tarsians så går Mikako inn i hæren som pilot for å sloss for menneskene. Hun kommuniserer med Noburo via tekstmeldinger, og etterhvert som hun kommer lenger og lenger ut i verdensrommet bruker meldingene lenger og lenger tid på å nå frem til jorden og Noburo. Nydelig liten snutt dette, dryppende av melankoli og udødelig kjærlighet. 8/10
Siste film på programmet var koreanske Attack the Gas Station. Her begynte vel noen og enhver å bli slitne, ihvertfall ble stolen plutselig så jæskla vond for ryggen. Lurer til og med på om jeg duppet av i noen minutter. Filmen var allikevel underholdende nok i massevis den, fire ungdommer kjeder seg og raner en bensinstasjon bevæpnet med en lang stokk og masse godt humør. Så spiser de nudler og kjeder seg litt til før de bestemmer seg for å rane den samme bensinstasjonen en gang til. Filmen har masse humor, er vel temmelig blottet for moral, og karakterene er ytterst sjarmerende. Dette er forøvrig en film de skulle fått problemer med å lage en amerikansk remake av, der hadde man jo nødvendigvis endt opp med å skyte noen. Jeg gir den seks av ti stjerner, men ser ikke bort i fra at den hadde fått en stjerne til hvis den hadde gått litt tidligere på kvelden. 6/10
Og dett var dett. Galskap å kjøre 18 timer for å se femten timer med film? Garantert! Jeg kommer neste år også.
Rififi sparket i gang showet, fransk film noir fra 1955, og en glimrende åpning. Denne typen filmer koser jeg meg glugg ihjel med. Det handler om et kupp mot en juveler, briliant utført, men selvfølgelig så går alt til helvete allikevel. Regissør Jules Dassin er forøvrig amerikaner, men etter å ha blitt svartelistet måtte han til europa for å lage film. På imdb ser jeg at det er planlagt en remake av denne med Al Pacino som eneste bekreftede skuespiller. Vi holder vel ikke akkurat pusten av spenning. 7/10
Who Killed Cock Robin, en liten snutt fra Disney og 1935. Her gikk jeg glipp av mesteparten, så jeg overlater eventuelle kommentarer til andre og hopper videre til neste langfilm.
The Great Yokai War: Japansk fantasy med Takashi Miike bak spakene, dette var virkelig syke, syke saker. Utgangspunktet er vel rimelig klassisk fantasy med en ung gutt utvalgt til å redde verden fra mørke og ondskap, men gjennomføringen er et godt stykke unna Ron Howard kan man vel si? Jeg fikk litt assosiasjoner til Howls moving castle, og syntes dette var veldig veldig bra, men jeg tenker med gru på hvordan folk ville kommet hoderystende ut fra kinomørket på Høljebyens kinomategraf etter å ha sett denne og forlangt kinosjefens hode på et fat. Sært som satan, men jeg digget den. 7/10
Her tok jeg en liten time-out i programmet for litt alternativt sosialt samvær, og gikk dermed glipp av en kortfilm om Tor og Kristus samt den klassiske screwballkomedien His Girl Friday, men jeg var tilbake igjen i tide til å få med meg mitt første Bollywoodepos noen sinne.
Omkara er en ganske brutal gangsterfilm, ganske langt i fra det inntrykket jeg vil tro folk flest, eller ihvertfall ignorante tullebukker som jeg, har av hva Bollywood har å by på. Store følelser, litt mild komikk, flotte bilder og godt håndverk fra alle involverte såvidt jeg kan bedømme. Historien er egentlig en gjenfortelling av Othello. Shakespeare altså, ikke spillet som jeg en gang var uslåelig i, og dette er en film som bør være spiselig for de fleste. En glimrende intro til indisk film vil jeg ihvertfall tro det er. Jeg havner nok en gang på syv av ti stjerner her. 7/10
Etter et lite mellomspill med en episode av The Boondocks var det over på Danger Diabolik! En skikkelig perle av en film fra regissør Mario Bava. Basert på en tegneserie, noe som er ganske tydelig, så handler det altså om supertyven Diabolik som hopper og spretter rundt i ettersittende drakt og stjeler penger gull og juveler til politiet og regjeringens store fortvilelse. Dette minner meg vel litt om den gamle klassiske Batman-TV-serien, bare langt mer underholdende. Dialogen er rett og slett ubeskrivelig. Det er nesten umulig å gi stjerner til denne, skal vi ta den på alvor så havner den vel i den lavere skalaen, skal vi kun vurdere underholdning så er vi helt i toppen og snuser. Jeg elsket den og gir den 8/10
Overgangen til mellomspillet Voices of a distant star ble kanskje vel stor der og da, men den halvtimes lange animehistorien om Mikako og Noboru som er adskilt av både tid og rom er så nydelig så nydelig at den krøp inn i underbevisstheten og har blitt der siden. En enkel historie egentlig, Mikako og Noboru er kjærester på skolen, når menneskene blir angrepet av aliens kalt for Tarsians så går Mikako inn i hæren som pilot for å sloss for menneskene. Hun kommuniserer med Noburo via tekstmeldinger, og etterhvert som hun kommer lenger og lenger ut i verdensrommet bruker meldingene lenger og lenger tid på å nå frem til jorden og Noburo. Nydelig liten snutt dette, dryppende av melankoli og udødelig kjærlighet. 8/10
Siste film på programmet var koreanske Attack the Gas Station. Her begynte vel noen og enhver å bli slitne, ihvertfall ble stolen plutselig så jæskla vond for ryggen. Lurer til og med på om jeg duppet av i noen minutter. Filmen var allikevel underholdende nok i massevis den, fire ungdommer kjeder seg og raner en bensinstasjon bevæpnet med en lang stokk og masse godt humør. Så spiser de nudler og kjeder seg litt til før de bestemmer seg for å rane den samme bensinstasjonen en gang til. Filmen har masse humor, er vel temmelig blottet for moral, og karakterene er ytterst sjarmerende. Dette er forøvrig en film de skulle fått problemer med å lage en amerikansk remake av, der hadde man jo nødvendigvis endt opp med å skyte noen. Jeg gir den seks av ti stjerner, men ser ikke bort i fra at den hadde fått en stjerne til hvis den hadde gått litt tidligere på kvelden. 6/10
Og dett var dett. Galskap å kjøre 18 timer for å se femten timer med film? Garantert! Jeg kommer neste år også.
Tor Andre
Evig optimist som jeg er, setter jeg 2006 bak tittelen på posten som beskriver filmtreffetFred Ut med flere arrangerte på lørdag. Alt var millimetre unna perfekt. Får vi et lerret neste år hvis vi legger noen kroner i kassen? Og jeg bifaller ønsket om noen pauser, selv om det fører til at vi må ofre et par innimellom filmer.
Hjorthen, gbang og The Man With The Plan har allerede beskrevet eventementet. Jeg prøvde å snike meg unna med en kommentar, men det ble ikke godtatt. Så her kommer mine innspill på filmene:
Rififi var en herlig retro, fransk kuppfilm fra 1955. Fantastisk fint å se alarmer med vekkerklokke i. Jeg begynner å bli lei av laserutløste sikkerhetssystemer. Første akt skisserer opp fire hovedpersoner akkurat nok til at jeg bryr meg, andre akten er et nøye utført kupp (med en lang sekvens stumfilm) og i siste akt går alt til helvete. Jeg likte denne veldig godt og var gledelig overrasket over spredningen i programmet over tid og rom.
Who killed Cock Robin? var en spenstig Disney-film før alt fra konsernet var helt striglet. Her var det femme fatale-fugler, politivold og et tvilsomt rettssystem.
Great Yokai War var en japansk utgave av Den Endeløse Historien (måtte jo finne en ny vri på sammenligningene med Spirited Away, som kanskje er mer korrekt). Ambisjonene oversteg effektbudsjettet ganske ofte, men oppfinnsomhet og et godt øye for det visuelle oppveide. De fleste latterbrølene var nok intendentert av regissøren og til tider var den japanske eventyrverden temmelig skummel, langt over hva norske barn forventes å tåle på kino.
Tor og Kristus var ganske morsom og hadde mange kjente fjes for en gammel Skiensgutt som har ferdes i noe av samme miljøet som regissøren.
His Girl Friday er en klassisk screwball-komedie. Jeg har allerede skrytt en del av disse filmene som etter min mening setter dagens romantiske komedier i et dårlig lys.
Aphex Twin og Windowlicker var litt under pizza-bestilling men det så ganske uappettittelig ut rett før spising.
Omkara har jeg omtalt tidligere.
Boondocks leser jeg fast i Aftenposten med stor glede (bare synd at de ligger noen år etter, vitser om Planet of the Apes virker litt gammeldags). Tegnefilmen var vel så relevant og morsom, og overraskende anime i stilen.
Kveldens høydepunkt var uten tvil camp-perlen Danger: Diabolik. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne… En superhelt lurer alle trill rundt og gjør det ene kuppet etter det andre, først og fremst for å imponere en berte han henger med. De har seg blant annet i en haug pund-sedler. Husk å vask hendene etter å ha tatt i penger, du vet aldri hvor de har vært. Av en eller annen grunn insisterer Diabolik hele tiden å går rundt i tettsittende svarte skinnklær, utenom når han har sex. Alt er pakket inn i dekadent, psykedelisk scenografi, kostymer og musikk. Jeg gir denne min høyeste karakter, den må kjøpes på DVD.
Mitt eget bidrag til programmet, Voices of a distant star, fikk en mer positiv mottakelse enn jeg hadde håpet på.
Jeg er en virkelig stor fan av koreansk film. Avslutningen på kvelden, Attack the Gas Station, viser hvordan de som regel klarer å jobbe mot forventinger og konvensjoner. Fire ungdommer angriper en bensinstasjon, og det er egentlig hele handlingen. Over dette enkle temaet spinner regissøren en rekke improvisasjoner. Jeg gjorde mitt beste for å vekke folk fra snorking rundt meg med høye latterbrøl med ujevne mellomrom, men når jeg så opp var det få våkne ansikter å se. Kanskje jeg duppet noen minutter selv også.
Takk til alle for en morsom ettermiddag/kveld/natt.
Hjorthen, gbang og The Man With The Plan har allerede beskrevet eventementet. Jeg prøvde å snike meg unna med en kommentar, men det ble ikke godtatt. Så her kommer mine innspill på filmene:
Rififi var en herlig retro, fransk kuppfilm fra 1955. Fantastisk fint å se alarmer med vekkerklokke i. Jeg begynner å bli lei av laserutløste sikkerhetssystemer. Første akt skisserer opp fire hovedpersoner akkurat nok til at jeg bryr meg, andre akten er et nøye utført kupp (med en lang sekvens stumfilm) og i siste akt går alt til helvete. Jeg likte denne veldig godt og var gledelig overrasket over spredningen i programmet over tid og rom.
Who killed Cock Robin? var en spenstig Disney-film før alt fra konsernet var helt striglet. Her var det femme fatale-fugler, politivold og et tvilsomt rettssystem.
Great Yokai War var en japansk utgave av Den Endeløse Historien (måtte jo finne en ny vri på sammenligningene med Spirited Away, som kanskje er mer korrekt). Ambisjonene oversteg effektbudsjettet ganske ofte, men oppfinnsomhet og et godt øye for det visuelle oppveide. De fleste latterbrølene var nok intendentert av regissøren og til tider var den japanske eventyrverden temmelig skummel, langt over hva norske barn forventes å tåle på kino.
Tor og Kristus var ganske morsom og hadde mange kjente fjes for en gammel Skiensgutt som har ferdes i noe av samme miljøet som regissøren.
His Girl Friday er en klassisk screwball-komedie. Jeg har allerede skrytt en del av disse filmene som etter min mening setter dagens romantiske komedier i et dårlig lys.
Aphex Twin og Windowlicker var litt under pizza-bestilling men det så ganske uappettittelig ut rett før spising.
Omkara har jeg omtalt tidligere.
Boondocks leser jeg fast i Aftenposten med stor glede (bare synd at de ligger noen år etter, vitser om Planet of the Apes virker litt gammeldags). Tegnefilmen var vel så relevant og morsom, og overraskende anime i stilen.
Kveldens høydepunkt var uten tvil camp-perlen Danger: Diabolik. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne… En superhelt lurer alle trill rundt og gjør det ene kuppet etter det andre, først og fremst for å imponere en berte han henger med. De har seg blant annet i en haug pund-sedler. Husk å vask hendene etter å ha tatt i penger, du vet aldri hvor de har vært. Av en eller annen grunn insisterer Diabolik hele tiden å går rundt i tettsittende svarte skinnklær, utenom når han har sex. Alt er pakket inn i dekadent, psykedelisk scenografi, kostymer og musikk. Jeg gir denne min høyeste karakter, den må kjøpes på DVD.
Mitt eget bidrag til programmet, Voices of a distant star, fikk en mer positiv mottakelse enn jeg hadde håpet på.
Jeg er en virkelig stor fan av koreansk film. Avslutningen på kvelden, Attack the Gas Station, viser hvordan de som regel klarer å jobbe mot forventinger og konvensjoner. Fire ungdommer angriper en bensinstasjon, og det er egentlig hele handlingen. Over dette enkle temaet spinner regissøren en rekke improvisasjoner. Jeg gjorde mitt beste for å vekke folk fra snorking rundt meg med høye latterbrøl med ujevne mellomrom, men når jeg så opp var det få våkne ansikter å se. Kanskje jeg duppet noen minutter selv også.
Takk til alle for en morsom ettermiddag/kveld/natt.