Rubber (Quentin Dupieux, Frankrike 2010)
Black Friday (Anurag Kashyap, India 2004)
Putney Swope (Robert Downey Sr. , USA 1969)
Life in a Day (Kevin MacDonald, USA/England 2011)
Polyester (John Waters, USA 1981)
The Devil Rides Out (Terence Fisher, England 1968)
King Salomon's Mines (Lee Thompson, USA 1985)
Tor Andre
Bedre sent enn aldri. ’I gamle dager’ skrev jeg referat fra det tradisjonelle filmblogger-treffet Katakombene umiddelbart etter at det var avholdt. I år tok det en drøy måned. Men her kommer en kort vurdering av en dag med intens filmseeing i selskap med entusiaster fra hele landet.
Årets program inneholdt for første gang ikke noe jeg hadde sett før. Åpningsfilmen Rubberhar jeg riktignok i DVD-hyllen, men den egner seg nok best å se i flokk. I en western-bygd i USA dukker det opp et morderisk bildekk som dreper for fote. Alt er veldig meta. Det er utrolig hvor mye motivasjon jeg klarte å tillegge et dekk som ruller sakte mot en ensom kvinne på en øde landevi. Jeg er med på notene, men Rubber balanserer litt ustøtt mellom latterlige grøsser-klisjeer og humoristiske kommentarer til genren.
Black Friday er en indisk film om en virkelig terror-aksjon mot Bombay på 90-tallet. I dokumentarisk stil følger vi ofre, terrorister og politimennene som jakter på dem. Her er det masse gråsoner. Uten å unnskylde noe får vi en forståelse for bakgrunnen for volden. Musikal-numrene er byttet ut med et par godt utførte Oscar-taler. Filmen er god og grundig på en måte som undergraver alle fordommer mot Bollywood.
Putney Swope var veldig 60-tallet, i fascinerende stor grad et barn av sin tid. Styrekampen i et stort reklameselskap ender med at den minst sannsynlige kandidaten blir leder. Putney Swope er afro-amerikaner og plassert der mest for syns skyld. Så kunne man tro at alt blir mye bedre med denne utradisjonelle lederen på plass, men så enkelt er det ikke. Det skjer mye absurd og snodig, men jeg ble aldri klok på filmen.
Life in a day er YouTube-filmen hvor haugevis av mennesker sender inn videoer av seg selv fra 24. juli 2010 og det hele blir sydd sammen til en helaftens dokumentar. Jeg bøyer meg i støvet for klipperne av dette. De har valgt en logisk struktur hvor alt er sortert i flere hovedtemaer og satt sammen i rytmen til en dag. Fascinerende og aldri kjedelig. Det er en film du bare må ta innover deg.
Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp med å organisere pizza-innkjøpet litt utpå kvelden. Sammen med en quiz var det mitt hovebidrag til underholdningen. Ganske jevn konkurranse i midtfeltet og bare et spørsmål ingen klarte å svare på tyder på at jeg traff omtrent riktig i vanskelighetsgrad.
Polyester er en utspekulert bad taste komedie fra regissør John Waters. Alkoholisert husmor spilt av en mann gift med en eier av en pornokino med to tenåringer opphengt i sex. Nei, dette er ikke laget av Disney. Mest imponerende var det at Thomas hadde skaffet originale luktkort. På gitte steder i filmen fikk vi beskjed om å skrape på forskjellige felt. Alle luktene var ikke akkurat blomster. Morsomt, selv om jeg som regel var mer nervøs enn forventningsfull når lukt-symbolet dukket opp på skjermen.
Årets høydepunkt for meg var The devil rides out. Dette var en klassisk og veldig engelsk grøsser fra Hammer-studioet. Christopher Lee spiller okkult detektiv som prøver å redde en slektning ut av klørne til en sektleder med direktelinje til demoner i helvete. Det var så gøy at jeg umiddelbart sjekket om bøkene historien bygger på finnes på Kindle. Svaret er dessverre nei.
Andre i salen hadde gode barndomsminner fra King Salomon’s miner. For meg var dette mer en påminnelse om at underholdende action er mer vanskelig enn det ser ut som. Indiana Jones var tydelig inspirasjonen, men filmskaperne hadde ikke like godt grep om stunts, humor og rytme som Stephen Spielberg. Jeg ble under utålmodig under siste film, men kan ikke klage på at det var kjedelig.
Katakombene var også i år en fin anledning til å se uventede filmer med en gjeng mennesker det er morsomt å diskutere med i pausene.
Jeg har tidligere skrevet referat fra Katakombene i 2006, 2009 og 2011.
Årets program inneholdt for første gang ikke noe jeg hadde sett før. Åpningsfilmen Rubberhar jeg riktignok i DVD-hyllen, men den egner seg nok best å se i flokk. I en western-bygd i USA dukker det opp et morderisk bildekk som dreper for fote. Alt er veldig meta. Det er utrolig hvor mye motivasjon jeg klarte å tillegge et dekk som ruller sakte mot en ensom kvinne på en øde landevi. Jeg er med på notene, men Rubber balanserer litt ustøtt mellom latterlige grøsser-klisjeer og humoristiske kommentarer til genren.
Black Friday er en indisk film om en virkelig terror-aksjon mot Bombay på 90-tallet. I dokumentarisk stil følger vi ofre, terrorister og politimennene som jakter på dem. Her er det masse gråsoner. Uten å unnskylde noe får vi en forståelse for bakgrunnen for volden. Musikal-numrene er byttet ut med et par godt utførte Oscar-taler. Filmen er god og grundig på en måte som undergraver alle fordommer mot Bollywood.
Putney Swope var veldig 60-tallet, i fascinerende stor grad et barn av sin tid. Styrekampen i et stort reklameselskap ender med at den minst sannsynlige kandidaten blir leder. Putney Swope er afro-amerikaner og plassert der mest for syns skyld. Så kunne man tro at alt blir mye bedre med denne utradisjonelle lederen på plass, men så enkelt er det ikke. Det skjer mye absurd og snodig, men jeg ble aldri klok på filmen.
Life in a day er YouTube-filmen hvor haugevis av mennesker sender inn videoer av seg selv fra 24. juli 2010 og det hele blir sydd sammen til en helaftens dokumentar. Jeg bøyer meg i støvet for klipperne av dette. De har valgt en logisk struktur hvor alt er sortert i flere hovedtemaer og satt sammen i rytmen til en dag. Fascinerende og aldri kjedelig. Det er en film du bare må ta innover deg.
Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp med å organisere pizza-innkjøpet litt utpå kvelden. Sammen med en quiz var det mitt hovebidrag til underholdningen. Ganske jevn konkurranse i midtfeltet og bare et spørsmål ingen klarte å svare på tyder på at jeg traff omtrent riktig i vanskelighetsgrad.
Polyester er en utspekulert bad taste komedie fra regissør John Waters. Alkoholisert husmor spilt av en mann gift med en eier av en pornokino med to tenåringer opphengt i sex. Nei, dette er ikke laget av Disney. Mest imponerende var det at Thomas hadde skaffet originale luktkort. På gitte steder i filmen fikk vi beskjed om å skrape på forskjellige felt. Alle luktene var ikke akkurat blomster. Morsomt, selv om jeg som regel var mer nervøs enn forventningsfull når lukt-symbolet dukket opp på skjermen.
Årets høydepunkt for meg var The devil rides out. Dette var en klassisk og veldig engelsk grøsser fra Hammer-studioet. Christopher Lee spiller okkult detektiv som prøver å redde en slektning ut av klørne til en sektleder med direktelinje til demoner i helvete. Det var så gøy at jeg umiddelbart sjekket om bøkene historien bygger på finnes på Kindle. Svaret er dessverre nei.
Andre i salen hadde gode barndomsminner fra King Salomon’s miner. For meg var dette mer en påminnelse om at underholdende action er mer vanskelig enn det ser ut som. Indiana Jones var tydelig inspirasjonen, men filmskaperne hadde ikke like godt grep om stunts, humor og rytme som Stephen Spielberg. Jeg ble under utålmodig under siste film, men kan ikke klage på at det var kjedelig.
Katakombene var også i år en fin anledning til å se uventede filmer med en gjeng mennesker det er morsomt å diskutere med i pausene.
Jeg har tidligere skrevet referat fra Katakombene i 2006, 2009 og 2011.
Iversen
Hvert eneste år samler Thomas (på nettet kjent som Fred Ut) en liten gjeng venner og bekjente til det som må være Skiens beste filmfestival. For femte året på rad stilte jeg opp sammen med Madammen, i år fikk vi selskap i bilen av Den Fabelaktige Sonja fra Sandnes som Flytta til Oslo Nylig, Sigurd (kjent fra tidligere Katakombeferder og Sivilstatus) og Asbjørn. Et godt utgangspunkt, selv om vi visste at Hjorthen ville dukke opp i år også.
Årets program:
12.00 Rubber (Frankrike 2010, regi: Quentin Dupieux aka Mr. Oizo)
Denne filmen hadde en del i publikum sett før, og jeg hadde tilfeldigvis takket nei til å se den et par uker før Katakombene. Flaks for meg, kanskje litt uflaks for de som allerede hadde sett den. Tempoet byr ikke til gjensyn før det har gått litt tid, tør jeg mene. Selv om jeg har valgt bort å se denne ved flere anledninger basert på internettanmeldelser og trailer er jeg glad jeg fikk se «Rubber».
Utgangspunktet er et dekk som dreper for fote (for gummi?), med haugevis av surrealistiske metareferanser og skuespillere som bryter den fjerde veggen. I starten har filmen sitt helt egne publikum, og her er det mange karakterer jeg gjerne skulle sett mer av. Jeg skulle også gjerne sett enda mer av Stephen Spinella, som spiller politimann slæsj skuespiller. Litt langsom til tider (selv for førstegangstitteren), men alt i alt en positiv opplevelse.
Madammen sier: Jeg likte «Rubber» mer enn jeg trodde jeg skulle. Pent filmet og godt valgt musikk.
13.40 Black Friday (India 2004, regi: Anurag Kashyap)
Jeg trooor Thomas introduserte dette som den beste filmen han hadde sett i 2011. Jeg må innrømme at det muligens er den beste filmen jeg har sovna til i 2012.
Det jeg husker er at vi fikk se en ganske stram og detaljert thriller om uro mellom hinduer og muslimer i India, men med tanke på at jeg av en eller annen grunn sov gjennom midtpartiet tør jeg ikke si stort mer enn det. Det må understrekes at det ikke var filmen som dysset meg i søvn, skylden for det må nok en dårlig natts søvn ta. Jeg kommer til å se denne igjen ved en mer uthvilt anledning, da jeg likte det jeg faktisk så.
Madammen sier: Man brukte fargefiltre for å skille tider og hendelser, her syns jeg man kunne gjort en bedre jobb. Ellers gikk det litt raskt i svingene, veldig mye informasjon å ta inn, men en ok film.
16.30 Putney Swope (USA 1969, regi: Robert Downey Sr.)
Putney Swope er the token black guy som på meget spesielt vis ender opp som styreleder i et stort reklamefirma. Enormt anslag, mange flotte tullereklamer og artige karakterer, men noe dalende kvalitet mot slutten. Likevel en film jeg gladelig anbefaler, og som jeg er veldig glad for å ha sett.
Madammen sier: Jeg likte de første ti minuttene, etter det ble det litt for mye tøys.
18.10 Life in a Day (USA/England 2011, regi: Kevin MacDonald)
Årets dokumentar var blant høydepunktene for min del, til tross for at jeg hatet den aller siste scenen dypt og intenst. Produksjonsselskapet til Scott-brødrene står bak denne sammenklippingen av innsendte øyeblikk fra 24. juli 2010. Fra morgen til kveld får vi være med i tilfeldige menneskers liv, og det funker veldig godt. Mitt favorittsegment var morgenkvisten, hvor vi får se på folk som våkner – enkelt og greit. Giraffødsel trekker også opp en allerede veldig god opplevelse.
Madammen sier: Veldig godt satt sammen, plusspoeng for å ta med det helt banale og det veldig alvorlige.
Et sted innimellom: Mat og quiz (Pizza, Tor Andre)
Hvert år samler Tor Andre inn pizzaønsker før nest siste film og sørger for bestilling. Det resulterer i herlig pizzafest i en litt forlenget pause, og de siste åra en quiz. I år hadde Tor Andre virkelig slått på stortromma og ordnet begge deler med godt resultat. Som vanlig endte mitt lag på andreplass, mens Madammens lag vant. La oss ikke snakke mer om dette.
Madammen sier: Jeg rocker bolle!
20.50 Polyester (USA 1981, regi: John Waters)
John Waters, dere! Og ikke bare det – Thomas hadde skaffet luktekort fra de originale kinooppsetningene, den galningen. Denne go’filmen starter med en liten kommentar fra en forsker som har utviklet ODORAMA, slik at vi vet når vi skal skrape kortene og sniffe underveis i filmen. Poengløst som instruks, men veldig sjarmerende likevel. Vi fikk roser, propan, sure sko og mange andre dufter og stanker. Thomas var litt redd for at kortene hadde mistet noe av dunsten, men jeg tror de fleste i rommet kan bekrefte at det ikke var tilfellet… Filmen var forresten også ganske artig.
Madammen sier: Veldig hyggelig av Waters å både begynne og avslutte med gode lukter. Minuspoeng for alt som luktet bensinaktig.
22.35 The Devil Rides Out (England 1968, regi: Terence Fisher)
Hammer-skrekk med det okkulte i fokus er kult nok i seg selv, men når vi også får Christopher Lee OG Charles Gray med på lasset, da er onkel Iversen en happy camper!
«The devil rides out» handler om en sekt ledet av Charles Gray som forsøker å innlemme et par nye medlemmer, og hvordan våre helter jobber for å unngå at deres gamle venner ender opp som djeveldyrkere på heltid. Det sier jo seg selv at dette er oppskriften på en finfin film. Lee fungerer som filmens Gandalf, han som kan alt – men som likevel forsvinner for en og annen studietur, for så å redde dagen når han returnerer. Med seg har han et sidekick som legger opp til forklaringer av filmens fremgang og som gjerne erstatter dagens spesialeffekter med replikker som «it’s getting colder, do you notice? Brr!» (og det funker!). Med det sagt, det er en og annen imponerende spesialeffekt her også. Jeg koste meg!
Madammen sier: Denne likte jeg godt, selv om den ikke var spesielt skummel.
00.30 King Salomon’s Mines (USA 1985, regi: J. Lee Thompson)
Da jeg leste programmet en halvtime før første film ble jeg begeistret for avslutningsfilmen. Dette var nemlig en av mine desiderte favorittfilmer som barn, etter at mor mi tilfeldigvis tok den opp på VHS en sen kveld på TVNorge. Som noe mer voksen innser jeg at Sharon Stone og Richard Chamberlain kanskje ikke er de mest overbevisende skuespillerne vi har sett, og historien føles som en billig Indiana Jones-kopi.
For dere som ikke kjenner historien handler det om at en eventyrer og et spesielt reisefølge leter etter Kong Salomos diamantgruver i Afrika, og på veien dumper de borti både kannibaler og trollkvinner. Om du ikke lar deg overbevise av filmen er det helt ok (det finnes flere andre skjermversjoner), men boka bør leses. Det er en eventyrklassiker.
Reisefølget delte seg imidlertid litt over hvor tro filmen var mot Haggards bok, og jeg skal gi Sigurd litt mer rett enn jeg gjorde da for at man har tatt seg relativt store friheter. Likevel er det jo gjerne slik med barndomsminner at de ikke falmer selv om de burde gjøre det, og jeg kommer nok til å reklamene for denne når jeg får egne barn.
Madammen sier: Sovna etter et kvarter, men har sett den før. Husker ikke stort av det.
02.10 Slutt
I år var programmet stappet med filmer i helaftenslengde, i motsetning til tidligere år hvor vi har fått krydder i form av kortfilm og tv-episoder. Det fungerte bra, men jeg trenger nok et år eller to på å bli vant til formen. Plusset ved denne programoppbygginga er at pauser blir litt lengre, som øker den sosiale hyggefaktoren. For meg var det heller ikke en eneste film som ikke falt i smak, det er Katakombe-rekord for min del.
Takk til Thomas, reisefølget og de andre oppmøtte for enda en strålende filmdag – jeg regner med at vi sees igjen neste år!
For tidligere Katakombe-rapporter kan du klikke her.
Årets program:
12.00 Rubber (Frankrike 2010, regi: Quentin Dupieux aka Mr. Oizo)
Denne filmen hadde en del i publikum sett før, og jeg hadde tilfeldigvis takket nei til å se den et par uker før Katakombene. Flaks for meg, kanskje litt uflaks for de som allerede hadde sett den. Tempoet byr ikke til gjensyn før det har gått litt tid, tør jeg mene. Selv om jeg har valgt bort å se denne ved flere anledninger basert på internettanmeldelser og trailer er jeg glad jeg fikk se «Rubber».
Utgangspunktet er et dekk som dreper for fote (for gummi?), med haugevis av surrealistiske metareferanser og skuespillere som bryter den fjerde veggen. I starten har filmen sitt helt egne publikum, og her er det mange karakterer jeg gjerne skulle sett mer av. Jeg skulle også gjerne sett enda mer av Stephen Spinella, som spiller politimann slæsj skuespiller. Litt langsom til tider (selv for førstegangstitteren), men alt i alt en positiv opplevelse.
Madammen sier: Jeg likte «Rubber» mer enn jeg trodde jeg skulle. Pent filmet og godt valgt musikk.
13.40 Black Friday (India 2004, regi: Anurag Kashyap)
Jeg trooor Thomas introduserte dette som den beste filmen han hadde sett i 2011. Jeg må innrømme at det muligens er den beste filmen jeg har sovna til i 2012.
Det jeg husker er at vi fikk se en ganske stram og detaljert thriller om uro mellom hinduer og muslimer i India, men med tanke på at jeg av en eller annen grunn sov gjennom midtpartiet tør jeg ikke si stort mer enn det. Det må understrekes at det ikke var filmen som dysset meg i søvn, skylden for det må nok en dårlig natts søvn ta. Jeg kommer til å se denne igjen ved en mer uthvilt anledning, da jeg likte det jeg faktisk så.
Madammen sier: Man brukte fargefiltre for å skille tider og hendelser, her syns jeg man kunne gjort en bedre jobb. Ellers gikk det litt raskt i svingene, veldig mye informasjon å ta inn, men en ok film.
16.30 Putney Swope (USA 1969, regi: Robert Downey Sr.)
Putney Swope er the token black guy som på meget spesielt vis ender opp som styreleder i et stort reklamefirma. Enormt anslag, mange flotte tullereklamer og artige karakterer, men noe dalende kvalitet mot slutten. Likevel en film jeg gladelig anbefaler, og som jeg er veldig glad for å ha sett.
Madammen sier: Jeg likte de første ti minuttene, etter det ble det litt for mye tøys.
18.10 Life in a Day (USA/England 2011, regi: Kevin MacDonald)
Årets dokumentar var blant høydepunktene for min del, til tross for at jeg hatet den aller siste scenen dypt og intenst. Produksjonsselskapet til Scott-brødrene står bak denne sammenklippingen av innsendte øyeblikk fra 24. juli 2010. Fra morgen til kveld får vi være med i tilfeldige menneskers liv, og det funker veldig godt. Mitt favorittsegment var morgenkvisten, hvor vi får se på folk som våkner – enkelt og greit. Giraffødsel trekker også opp en allerede veldig god opplevelse.
Madammen sier: Veldig godt satt sammen, plusspoeng for å ta med det helt banale og det veldig alvorlige.
Et sted innimellom: Mat og quiz (Pizza, Tor Andre)
Hvert år samler Tor Andre inn pizzaønsker før nest siste film og sørger for bestilling. Det resulterer i herlig pizzafest i en litt forlenget pause, og de siste åra en quiz. I år hadde Tor Andre virkelig slått på stortromma og ordnet begge deler med godt resultat. Som vanlig endte mitt lag på andreplass, mens Madammens lag vant. La oss ikke snakke mer om dette.
Madammen sier: Jeg rocker bolle!
20.50 Polyester (USA 1981, regi: John Waters)
John Waters, dere! Og ikke bare det – Thomas hadde skaffet luktekort fra de originale kinooppsetningene, den galningen. Denne go’filmen starter med en liten kommentar fra en forsker som har utviklet ODORAMA, slik at vi vet når vi skal skrape kortene og sniffe underveis i filmen. Poengløst som instruks, men veldig sjarmerende likevel. Vi fikk roser, propan, sure sko og mange andre dufter og stanker. Thomas var litt redd for at kortene hadde mistet noe av dunsten, men jeg tror de fleste i rommet kan bekrefte at det ikke var tilfellet… Filmen var forresten også ganske artig.
Madammen sier: Veldig hyggelig av Waters å både begynne og avslutte med gode lukter. Minuspoeng for alt som luktet bensinaktig.
22.35 The Devil Rides Out (England 1968, regi: Terence Fisher)
Hammer-skrekk med det okkulte i fokus er kult nok i seg selv, men når vi også får Christopher Lee OG Charles Gray med på lasset, da er onkel Iversen en happy camper!
«The devil rides out» handler om en sekt ledet av Charles Gray som forsøker å innlemme et par nye medlemmer, og hvordan våre helter jobber for å unngå at deres gamle venner ender opp som djeveldyrkere på heltid. Det sier jo seg selv at dette er oppskriften på en finfin film. Lee fungerer som filmens Gandalf, han som kan alt – men som likevel forsvinner for en og annen studietur, for så å redde dagen når han returnerer. Med seg har han et sidekick som legger opp til forklaringer av filmens fremgang og som gjerne erstatter dagens spesialeffekter med replikker som «it’s getting colder, do you notice? Brr!» (og det funker!). Med det sagt, det er en og annen imponerende spesialeffekt her også. Jeg koste meg!
Madammen sier: Denne likte jeg godt, selv om den ikke var spesielt skummel.
00.30 King Salomon’s Mines (USA 1985, regi: J. Lee Thompson)
Da jeg leste programmet en halvtime før første film ble jeg begeistret for avslutningsfilmen. Dette var nemlig en av mine desiderte favorittfilmer som barn, etter at mor mi tilfeldigvis tok den opp på VHS en sen kveld på TVNorge. Som noe mer voksen innser jeg at Sharon Stone og Richard Chamberlain kanskje ikke er de mest overbevisende skuespillerne vi har sett, og historien føles som en billig Indiana Jones-kopi.
For dere som ikke kjenner historien handler det om at en eventyrer og et spesielt reisefølge leter etter Kong Salomos diamantgruver i Afrika, og på veien dumper de borti både kannibaler og trollkvinner. Om du ikke lar deg overbevise av filmen er det helt ok (det finnes flere andre skjermversjoner), men boka bør leses. Det er en eventyrklassiker.
Reisefølget delte seg imidlertid litt over hvor tro filmen var mot Haggards bok, og jeg skal gi Sigurd litt mer rett enn jeg gjorde da for at man har tatt seg relativt store friheter. Likevel er det jo gjerne slik med barndomsminner at de ikke falmer selv om de burde gjøre det, og jeg kommer nok til å reklamene for denne når jeg får egne barn.
Madammen sier: Sovna etter et kvarter, men har sett den før. Husker ikke stort av det.
02.10 Slutt
I år var programmet stappet med filmer i helaftenslengde, i motsetning til tidligere år hvor vi har fått krydder i form av kortfilm og tv-episoder. Det fungerte bra, men jeg trenger nok et år eller to på å bli vant til formen. Plusset ved denne programoppbygginga er at pauser blir litt lengre, som øker den sosiale hyggefaktoren. For meg var det heller ikke en eneste film som ikke falt i smak, det er Katakombe-rekord for min del.
Takk til Thomas, reisefølget og de andre oppmøtte for enda en strålende filmdag – jeg regner med at vi sees igjen neste år!
For tidligere Katakombe-rapporter kan du klikke her.
Sonja
Hjælp! Nå er det allerede over en måned siden Katakombene, og greit nok jeg dreiv og flytta (jeg sier ikke at jeg planla flyttinga rundt Katakombehelga… men det var det jeg gjorde) og blogga ikke egentlig, men det får da være måte på hvor treg man får være. Uansett. Her kommer – sterkt forsinket –mitt Katakombereferat.
Det er 4. året jeg er med på Katakombene, den fine minifilmfestevalen Fred Ut drar i gang i Skien hvert år, og jeg begynner å føle meg litt som en veteran. En følelse som ble forsterket da jeg så årets program. Den første filmen var nemlig
Rubber
Den hadde jeg sett før! Jeg er en sånn person som ser filmer som er så sære at de får være med på Katakombene helt av meg selv på fritiden. Så kul er jeg!
Rubber er en metafilm om folk som ser på en film om et dekk som kan drepe ved hjelp av tankekraft. Og det er strengt tatt ikke en film man trenger å se mer enn en gang i løpet av et liv, men den er ikke så dårlig som man skulle tro. Etter å ha sett den første gang, hadde jeg en diskusjon med –e- om hvorvidt det er en dårlig utført god ide eller en godt utført dårlig ide. Jeg holder fortsatt på det siste. Verden trenger ikke en film om morderiske bildekk, men når vi først har fått en, så synes jeg vi (altså vi som bor i verden) kom helt greit utav det.
Neste film var
Black Friday
En alt for realistisk fremstilling av bombingen av Bombay i 1993 og etterforskningen etterpå. Jeg skriver «alt for» fordi det blir så veldig trist når de holder seg så nært virkeligheten. Jeg reagerte for eksempel på at folk var så veldig sutrete og grinete da de ble torturert, før det slo meg at folk som blir torturert på film vanligvis sikkert framstilles som alt for modige og med mye høyere smerteterskel enn hva folk vanligvis har, og at denne filmen viser hvordan det virkelig er å blir torturert. Og så blir jeg lei meg på vegne av alle de som blir torturert. Og jeg kan ikke trøste meg at det bare er på film, for dette er jo fra virkeligheten. Og de tingene de sier og gjør får meg til å miste all tro på menneskeheten. Jeg satt igjen med samme følelsen som etter at jeg så United 93, og det er nok bra å bli vrengt på den måten en gang i blant, men jeg kan godt vente 6 år til jeg gjør det igjen.
Putney Swope
var en tullete sak. Putney Swope blir plutselig styreleder i et reklameselskap, og bestemmer seg for å revolusjonere hele bedriften. Jeg antar at filmen hadde et budskap, og det at Putney Swope blir seende mer og mer ut som Fidel Castro i løpet av filmen har helt sikkert en symbolsk betydning, men det drukner i alt fjaset. Men fjas er jo moro det, og spesielt reklamefilmene de lager er tidvis helt hysterisk morsomme
Life in a day
Er et youtube-prosjekt, hvor folk har sendt inn filmer fra en dag i livet sitt (24. juli 2010), og dette er blitt klippet sammen av flinke folk. Her fikk jeg tilbake troen på menneskene! Folk er så flinke og snille og de er så glad i hverandre og lager bra ting sammen. De er også fæle, selvtilfredse, forfengelige og en rekke andre ting, men det er greit, for uten det dårlige kan vi ikke ha det gode. Det viser seg å være en trend; det er ofte dokumentarfilmene som vises på Katakombene som er de filmene jeg liker best. Noe som får meg til å tro at jeg ser alt for lite dokumentarfilm.
(24. juli 2010 drev jeg og vaset rundt i London og lette etter David Mitchell. Jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på å tenke på hvor vanvittig bra mitt bidrag ville vært, om jeg visste om dette prosjektet)
Så var det pizza og quiz som Tor Andre hadde laget. Altså han laget quizen. Pizzaen ble bestilt og laget av lokale pizzabakere. Jeg likte quizen veldig godt, og jeg tror det var første året jeg hadde noe mer enn bare lagnavn å bidra med.
Polyester
Denne filmen kom med luktekort som man skraper, ala sånn som man fikk med Donald. Gubban, det var moro. En husmor med to barn opplever at livet hennes sakte går i oppløsning. Alt blir bare verre og verre, og når det dukker opp ting som lukter, så skraper vi i publikum og lukter med. Det er John Waters som har regissert denne filmen. Jeg har forstått det sånn at han var en skrue. Jeg har bare sett musikalremaken av Hairspray, men kjente likevel igjen stilen. Dette var ellevilt, rart og hysterisk.
The Devil Rides Out
minnet meg om disse filmene som jeg fikk sitte opp med pappa og se da jeg var yngre. Sånne som egentlig var akkurat litt for skumle for meg, som gikk sent på kvelden, men som jeg likevel fikk se. Jeg satt nok og koset meg mer med denne filmen enn noen andre, for selv om den ikke var så skummel som tittelen (og så vidt jeg husker; introen) antyder, så er temaet langt fra trivelig. Simon er i ferd med å bli medlem av en djevledyrkende sekt og vennene hans må redde ham.
King Salomon’s Mines
Jeg lo allerede da jeg så menystillbilde til denne filmen. Her har det blitt stjålet så skamløst fra Indiana Jones at det nesten ikke er vits i å kommentere det en gang. Dette var god gammeldags 80-talls eventyraction. Du har helten som skal være heltete, blondinen som skal være dum og sette helten i trøbbel, og alt slags utlendinger som skal være stereotype på grensen til det rasistiske, og dermed slemme. Og jeg vet at dette er en sånn film som man, i alle fall etter man er blitt voksen, skal like med en ironisk distanse, men jeg synes den var genuint bra. Eller, ikke bra, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg ble underholdt.
Og så var det slutt. Som vanlig går det hederlig omtale til browniesene, som jeg spiste fryktelig mange av i år.Iversen har skrevet et litt mer ordentlig referat, med linker til filmene. Jeg gleder meg allerede til neste år.
Det er 4. året jeg er med på Katakombene, den fine minifilmfestevalen Fred Ut drar i gang i Skien hvert år, og jeg begynner å føle meg litt som en veteran. En følelse som ble forsterket da jeg så årets program. Den første filmen var nemlig
Rubber
Den hadde jeg sett før! Jeg er en sånn person som ser filmer som er så sære at de får være med på Katakombene helt av meg selv på fritiden. Så kul er jeg!
Rubber er en metafilm om folk som ser på en film om et dekk som kan drepe ved hjelp av tankekraft. Og det er strengt tatt ikke en film man trenger å se mer enn en gang i løpet av et liv, men den er ikke så dårlig som man skulle tro. Etter å ha sett den første gang, hadde jeg en diskusjon med –e- om hvorvidt det er en dårlig utført god ide eller en godt utført dårlig ide. Jeg holder fortsatt på det siste. Verden trenger ikke en film om morderiske bildekk, men når vi først har fått en, så synes jeg vi (altså vi som bor i verden) kom helt greit utav det.
Neste film var
Black Friday
En alt for realistisk fremstilling av bombingen av Bombay i 1993 og etterforskningen etterpå. Jeg skriver «alt for» fordi det blir så veldig trist når de holder seg så nært virkeligheten. Jeg reagerte for eksempel på at folk var så veldig sutrete og grinete da de ble torturert, før det slo meg at folk som blir torturert på film vanligvis sikkert framstilles som alt for modige og med mye høyere smerteterskel enn hva folk vanligvis har, og at denne filmen viser hvordan det virkelig er å blir torturert. Og så blir jeg lei meg på vegne av alle de som blir torturert. Og jeg kan ikke trøste meg at det bare er på film, for dette er jo fra virkeligheten. Og de tingene de sier og gjør får meg til å miste all tro på menneskeheten. Jeg satt igjen med samme følelsen som etter at jeg så United 93, og det er nok bra å bli vrengt på den måten en gang i blant, men jeg kan godt vente 6 år til jeg gjør det igjen.
Putney Swope
var en tullete sak. Putney Swope blir plutselig styreleder i et reklameselskap, og bestemmer seg for å revolusjonere hele bedriften. Jeg antar at filmen hadde et budskap, og det at Putney Swope blir seende mer og mer ut som Fidel Castro i løpet av filmen har helt sikkert en symbolsk betydning, men det drukner i alt fjaset. Men fjas er jo moro det, og spesielt reklamefilmene de lager er tidvis helt hysterisk morsomme
Life in a day
Er et youtube-prosjekt, hvor folk har sendt inn filmer fra en dag i livet sitt (24. juli 2010), og dette er blitt klippet sammen av flinke folk. Her fikk jeg tilbake troen på menneskene! Folk er så flinke og snille og de er så glad i hverandre og lager bra ting sammen. De er også fæle, selvtilfredse, forfengelige og en rekke andre ting, men det er greit, for uten det dårlige kan vi ikke ha det gode. Det viser seg å være en trend; det er ofte dokumentarfilmene som vises på Katakombene som er de filmene jeg liker best. Noe som får meg til å tro at jeg ser alt for lite dokumentarfilm.
(24. juli 2010 drev jeg og vaset rundt i London og lette etter David Mitchell. Jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på å tenke på hvor vanvittig bra mitt bidrag ville vært, om jeg visste om dette prosjektet)
Så var det pizza og quiz som Tor Andre hadde laget. Altså han laget quizen. Pizzaen ble bestilt og laget av lokale pizzabakere. Jeg likte quizen veldig godt, og jeg tror det var første året jeg hadde noe mer enn bare lagnavn å bidra med.
Polyester
Denne filmen kom med luktekort som man skraper, ala sånn som man fikk med Donald. Gubban, det var moro. En husmor med to barn opplever at livet hennes sakte går i oppløsning. Alt blir bare verre og verre, og når det dukker opp ting som lukter, så skraper vi i publikum og lukter med. Det er John Waters som har regissert denne filmen. Jeg har forstått det sånn at han var en skrue. Jeg har bare sett musikalremaken av Hairspray, men kjente likevel igjen stilen. Dette var ellevilt, rart og hysterisk.
The Devil Rides Out
minnet meg om disse filmene som jeg fikk sitte opp med pappa og se da jeg var yngre. Sånne som egentlig var akkurat litt for skumle for meg, som gikk sent på kvelden, men som jeg likevel fikk se. Jeg satt nok og koset meg mer med denne filmen enn noen andre, for selv om den ikke var så skummel som tittelen (og så vidt jeg husker; introen) antyder, så er temaet langt fra trivelig. Simon er i ferd med å bli medlem av en djevledyrkende sekt og vennene hans må redde ham.
King Salomon’s Mines
Jeg lo allerede da jeg så menystillbilde til denne filmen. Her har det blitt stjålet så skamløst fra Indiana Jones at det nesten ikke er vits i å kommentere det en gang. Dette var god gammeldags 80-talls eventyraction. Du har helten som skal være heltete, blondinen som skal være dum og sette helten i trøbbel, og alt slags utlendinger som skal være stereotype på grensen til det rasistiske, og dermed slemme. Og jeg vet at dette er en sånn film som man, i alle fall etter man er blitt voksen, skal like med en ironisk distanse, men jeg synes den var genuint bra. Eller, ikke bra, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg ble underholdt.
Og så var det slutt. Som vanlig går det hederlig omtale til browniesene, som jeg spiste fryktelig mange av i år.Iversen har skrevet et litt mer ordentlig referat, med linker til filmene. Jeg gleder meg allerede til neste år.