The Midnight After (Fruit Chan, Hong Kong 2014)
The Harder they Come (Perry Henzell, Jamaica 1972)
The Blue Dahlia (George Marshall, USA 1946) 1.36
GymKata (Robert Clouse, USA 1985)
A Girl Walks Home alone at Night (Ana Lily Amirpour, USA 2015)
Suspiria (Dario Argento, Italia 1977)
DESSUTEN
Iversen
10 år, dere!
Det er så lenge fabelaktige THomas har holdt det gående med årlig filmdøgn i Katakombene.
Nå har jeg skrevet åtte referater tidligere, og om du vil sjekke ut historikken kan du kose deg HER. Det er en ganske bra kilde til filmtips som tidvis er utenfor det vanlige. Og utenfor det vanlige må det jo sies å være, det Thomas driver med. Jeg har bare klart å være med 9 ganger, men han har altså trommet sammen en flott liten gjeng årlig, for å slite seg totalt ut med alt fra bortklipte scener fra Lynch-katalogen til psykedelisk barne-tv fra Sverige til moderne action og alt mulig ellers rart mellom Jodorowsky og Miike, i 10 år nå. Det er jo helt sjukt, og jeg er så enormt takknemlig for at han gidder.
Her er en liten kortversjon av hva jeg syns om K10.
The Midnight After
Thomas høstet rimelig god respons på replikken «Jeg gikk hardt ut i år» etter denne saken fra Hong Kong. Jeg var trøtt fordi jeg hadde sovet dårlig natta i forveien, men selv om jeg muligens duppa litt av innimellom tror jeg det er trygt å si at dette var snodige greier. Jeg er ikke verdens beste på å bli mentalt utfordra av film, så det var kanskje ikke helt min kopp te. Men jeg er glad for at jeg har sett The Midnight After, den blir sikkert tema i en obskur filmquizen gang. Hva handler den om? Faen om jeg veit, men det hele starter med at en minibusslast med folk plutselig befinner seg helt alene her i verden. Det er en asiatisk Langoliers, bare sjukere. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan like den bedre ved en visning nummer 2.
The Harder They Come
I bedre form, det hjelper alltid med brownies fra Gry (som vel også har supplert oss med herlig sjokoladebakst… hvert eneste år, eller?) når man sanker energi for dette maratonet av en filmdag.
Denne traff meg ganske godt. Jimmy Cliff flytter til byen fra landet, og kombinerer musikk og drøgs for å bli en jamaikansk kingpin. Aksentene er på plass, enorme mengder røkbart narkotikum konsumeres og det er en sykkel involvert som kanskje ikke er helt stretchlimousin, men ganske kul likevel. Og musikken er dritbra. Litt exploitation og såkalt gratuitous nudity blir det også plass til, men ikke så mye at det ble ubehagelig, syns jeg. I den grad det er lov å si.
The Blue Dahlia
Noir! Jeg er glad i noir. Denne hadde jeg ikke sett før, men den hadde et par favorittskuespillere (Varonica Lake, William Bendix, Howard da Silva) på rollelista. Jeg storkoste meg med historien om hvordan kona til krigsveteranen Johnny Morrison endte opp død som ei sild, og hvordan mysteriet ble løst. Thomas nevnte at LA Confidential nok har hentet en del inspirasjon herfra, og det er vanskelig å protestere på det. Denne er så Noir den kan bli, komplett med helt perverst raske taktskifter, som jeg alltid hater der og da, men elsker i etterkant.
Mat på fat og quiz!
Som alltid fikset Wigmostad pizza, og som alltid var den herlig. Nå har det lokale pizzabakeriet sluttet å selge pizza med ølsaus, men jeg tror det er samme sausen de kaller «sin egen kjøttsaus». God er den uansett. Årets quiz var en hyllest til de siste ti års filmatiske utskeielser, og den koste jeg meg med selv om flere lag slo meg når poengene skulle telles opp. Også lærte jeg at Danger! Diabolik! er italiensk, det er en av de få filmene fra de første Katakombene jeg ikke har fått meg til å se på eget initiativ.
Nå merker jeg at jeg kan ha føkka opp rekkefølgen, for vi så en tv-episode jeg ikke forstår hvor i programmet befant seg. Det var The League of Gentlemen, episoden het kanskje noe sånt som Welcome to Royston Vasey. Dette er en tv-serien som må utgjøre store deler av inspirasjonen til Little Britain. Utifra den episoden vi så var det nesten som en mix av Little Britain, Twin Peaks og Skremmeren-sketsjene til Trond Kirkvaag. Jeg lo, men ikke ekstatisk. Det ble litt mye bråk for meg.
Apocalypse Oz
Dette er et konsept hvor en gjeng entusiaster med åpenbare ferdigheter har kastet Apocalypse Now! og The Wizard of Oz sammen i ei gryte og fisket opp et resultat på litt over en halvtime hvor det utelukkende fremføres tekst fra de to filmene, om hverandre. Det er moro, det er jo det. Og skuespillerne er gjennomgående morsomme. Dette vil jeg se mer av.
Gymkata
Höjdaren!
En amerikansk turner må reise til et rart land for å fullføre en hinderløype, ellers går stjernekrigprogrammet til USA på dunken. Tror jeg. Akkurat detaljene bak brydde jeg meg ikke så mye om. Dette er et stykke film som er så dårlig at det blir fantastisk bra! Jeg kan nesten ikke anbefale den nok. Den er halvannen time lang, og jeg vil si at om den hadde blitt redigert ned til 1 time og 10 minutter hadde det vært den perfekte film til ALLE sammenhenger hvor man vil kose seg. ALLE.
A Girl Walks Home Alone At Night
Dracula møter Rekviem for en drøm – i Iran. Det kunne sikkert vært stas, men det ble for tregt for meg. Dessuten gleda jeg meg sånn til Suspiria.
Suspira
Jeg har sett Suspiria et par ganger før, og er generelt en ganske stor Argento-fan. Jeg hater lydbildet, men på en litt rar «innser at det er det som gjør filmen så bra»-måte. Den remastrede versjonen sto på programmet, og den var fersk og flott kan du tro! Såpass fersk og flott var den, at jeg endelig forsto hva som egentlig foregår i filmens første ti minutter… Jeg har feiltolket den biten så til de grader at jeg har trodd alt som skjedde siden var et svært tilbakeblikk, og skjønt fint lite når klimakset skjer og det ikke er i nærheten av den første drapsscenen. Så… Det var jo godt å få løst opp i den misforståelsen, da.
Terningkast deler vi ikke ut, men jeg vil si at årets ‘komber nok utfordret meg litt mer enn jeg pleier å like. Men det er jo sånn man utvider horisonten, og selv Katakombe-klassikere som Holy Mountain og Valerie and her Week of Wonders har i etterkant vokst veldig på meg når jeg bare får tenkt over dem i… noen år. Jeg er fornøyd, og håper det blir 10 år til med Katakomber!
Det er så lenge fabelaktige THomas har holdt det gående med årlig filmdøgn i Katakombene.
Nå har jeg skrevet åtte referater tidligere, og om du vil sjekke ut historikken kan du kose deg HER. Det er en ganske bra kilde til filmtips som tidvis er utenfor det vanlige. Og utenfor det vanlige må det jo sies å være, det Thomas driver med. Jeg har bare klart å være med 9 ganger, men han har altså trommet sammen en flott liten gjeng årlig, for å slite seg totalt ut med alt fra bortklipte scener fra Lynch-katalogen til psykedelisk barne-tv fra Sverige til moderne action og alt mulig ellers rart mellom Jodorowsky og Miike, i 10 år nå. Det er jo helt sjukt, og jeg er så enormt takknemlig for at han gidder.
Her er en liten kortversjon av hva jeg syns om K10.
The Midnight After
Thomas høstet rimelig god respons på replikken «Jeg gikk hardt ut i år» etter denne saken fra Hong Kong. Jeg var trøtt fordi jeg hadde sovet dårlig natta i forveien, men selv om jeg muligens duppa litt av innimellom tror jeg det er trygt å si at dette var snodige greier. Jeg er ikke verdens beste på å bli mentalt utfordra av film, så det var kanskje ikke helt min kopp te. Men jeg er glad for at jeg har sett The Midnight After, den blir sikkert tema i en obskur filmquizen gang. Hva handler den om? Faen om jeg veit, men det hele starter med at en minibusslast med folk plutselig befinner seg helt alene her i verden. Det er en asiatisk Langoliers, bare sjukere. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan like den bedre ved en visning nummer 2.
The Harder They Come
I bedre form, det hjelper alltid med brownies fra Gry (som vel også har supplert oss med herlig sjokoladebakst… hvert eneste år, eller?) når man sanker energi for dette maratonet av en filmdag.
Denne traff meg ganske godt. Jimmy Cliff flytter til byen fra landet, og kombinerer musikk og drøgs for å bli en jamaikansk kingpin. Aksentene er på plass, enorme mengder røkbart narkotikum konsumeres og det er en sykkel involvert som kanskje ikke er helt stretchlimousin, men ganske kul likevel. Og musikken er dritbra. Litt exploitation og såkalt gratuitous nudity blir det også plass til, men ikke så mye at det ble ubehagelig, syns jeg. I den grad det er lov å si.
The Blue Dahlia
Noir! Jeg er glad i noir. Denne hadde jeg ikke sett før, men den hadde et par favorittskuespillere (Varonica Lake, William Bendix, Howard da Silva) på rollelista. Jeg storkoste meg med historien om hvordan kona til krigsveteranen Johnny Morrison endte opp død som ei sild, og hvordan mysteriet ble løst. Thomas nevnte at LA Confidential nok har hentet en del inspirasjon herfra, og det er vanskelig å protestere på det. Denne er så Noir den kan bli, komplett med helt perverst raske taktskifter, som jeg alltid hater der og da, men elsker i etterkant.
Mat på fat og quiz!
Som alltid fikset Wigmostad pizza, og som alltid var den herlig. Nå har det lokale pizzabakeriet sluttet å selge pizza med ølsaus, men jeg tror det er samme sausen de kaller «sin egen kjøttsaus». God er den uansett. Årets quiz var en hyllest til de siste ti års filmatiske utskeielser, og den koste jeg meg med selv om flere lag slo meg når poengene skulle telles opp. Også lærte jeg at Danger! Diabolik! er italiensk, det er en av de få filmene fra de første Katakombene jeg ikke har fått meg til å se på eget initiativ.
Nå merker jeg at jeg kan ha føkka opp rekkefølgen, for vi så en tv-episode jeg ikke forstår hvor i programmet befant seg. Det var The League of Gentlemen, episoden het kanskje noe sånt som Welcome to Royston Vasey. Dette er en tv-serien som må utgjøre store deler av inspirasjonen til Little Britain. Utifra den episoden vi så var det nesten som en mix av Little Britain, Twin Peaks og Skremmeren-sketsjene til Trond Kirkvaag. Jeg lo, men ikke ekstatisk. Det ble litt mye bråk for meg.
Apocalypse Oz
Dette er et konsept hvor en gjeng entusiaster med åpenbare ferdigheter har kastet Apocalypse Now! og The Wizard of Oz sammen i ei gryte og fisket opp et resultat på litt over en halvtime hvor det utelukkende fremføres tekst fra de to filmene, om hverandre. Det er moro, det er jo det. Og skuespillerne er gjennomgående morsomme. Dette vil jeg se mer av.
Gymkata
Höjdaren!
En amerikansk turner må reise til et rart land for å fullføre en hinderløype, ellers går stjernekrigprogrammet til USA på dunken. Tror jeg. Akkurat detaljene bak brydde jeg meg ikke så mye om. Dette er et stykke film som er så dårlig at det blir fantastisk bra! Jeg kan nesten ikke anbefale den nok. Den er halvannen time lang, og jeg vil si at om den hadde blitt redigert ned til 1 time og 10 minutter hadde det vært den perfekte film til ALLE sammenhenger hvor man vil kose seg. ALLE.
A Girl Walks Home Alone At Night
Dracula møter Rekviem for en drøm – i Iran. Det kunne sikkert vært stas, men det ble for tregt for meg. Dessuten gleda jeg meg sånn til Suspiria.
Suspira
Jeg har sett Suspiria et par ganger før, og er generelt en ganske stor Argento-fan. Jeg hater lydbildet, men på en litt rar «innser at det er det som gjør filmen så bra»-måte. Den remastrede versjonen sto på programmet, og den var fersk og flott kan du tro! Såpass fersk og flott var den, at jeg endelig forsto hva som egentlig foregår i filmens første ti minutter… Jeg har feiltolket den biten så til de grader at jeg har trodd alt som skjedde siden var et svært tilbakeblikk, og skjønt fint lite når klimakset skjer og det ikke er i nærheten av den første drapsscenen. Så… Det var jo godt å få løst opp i den misforståelsen, da.
Terningkast deler vi ikke ut, men jeg vil si at årets ‘komber nok utfordret meg litt mer enn jeg pleier å like. Men det er jo sånn man utvider horisonten, og selv Katakombe-klassikere som Holy Mountain og Valerie and her Week of Wonders har i etterkant vokst veldig på meg når jeg bare får tenkt over dem i… noen år. Jeg er fornøyd, og håper det blir 10 år til med Katakomber!
TOR ANDRE
For 10 år siden samlet Thomas Herlofsen en gjeng med filmbloggere og Skiensfolk til filmtreffet Katakombene. Siden har han arrangert dette hvert år. Og jeg synes det er så gøy at jeg har prioritert å komme hvert år.
Det hjelper at jeg kommer fra Skien og kan kombinere det med familiebesøk.
Men først og fremst er det fordi Thomas skrur sammen et interessant program med filmer og aktiviteter som byr på overraskelser selv for den mest blaserte film-entusiast. Jeg ser filmer på kino hver uke og følger med på masse filmblogger. Likevel byr Katakombene på noen overraskelser hvert år.
I løpet av 10 år har det utviklet seg noen tradisjoner. Jeg organiserer pizza-bestillinger. Espen insisterer på at vi trenger minst 11. Quiz. Snorkelyder når arrangementet går inn i sin 10. time. Usikkerhet om jeg drømmer eller er våken når klokken kryper over midnatt.
Her er årets program:
The Midnight After
Hong Kong-film med Lost-tendenser, på godt og vondt. En minibuss fra sentrum kjører gjennom en tunnel, og plutselig befinner de seg i en by uten noen andre mennesker.
Idéen er god, med noen fine øyeblikk. Problemet er at filmen aldri definerer noen regler for galskapen, så det hele blir ganske tilfeldig. Kunne like godt vært en midnattsfilm.
The Harder They Come
Klassisk gangster-drama på Jamaica med mye reggae-musikk og litt sosialrealisme. En solid film som fulgte genre-konvensjonene, men hadde sin egen skjeve rytme.
The Blue Dahlia
Klassisk film noir fra 1946 som jeg har lest og hørt om tidligere. Dette var en gjennomført thriller med bra manus av Raymond Chandler og gode skuespillere i alle roller. Jeg likte hvor godt plottet var skrudd sammen, uten at det ble forutsigbart.
Apocalypse Oz
En kuriøs mashup av Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz. Det var morsomt, men det var godt at den holdt seg til under halvtimen.
Gymkata
En ‘så dårlig at den er bra’-klassiker jeg har hørt mye om. Den virkelige turnstjernen Kurt Tomas skal leke action-helt i denne absurde filmen fra 1985. Når det dukker opp skurker, har det en tendens til å dukke opp en turnstang eller en bøylehest.
Manuset er absurd dårlig. Jeg tviler nesten på om noen kan ha lest i gjennom det før de begynte å filme. Hvem syntes det var en god idé å kalle et land med en ninja-hær for Parmistan?
Høylytte kommentarer underveis og latter på feil steder er en forutsetning for fullt utbytte.
A Girl Walks Home Alone At Night
Dette er blant favorittfilmene mine i 2015, men det hørtes ut som om resten av salen var mer lunkne.
Pitchen er at det er en iransk vampyrfilm.
For meg er det hele stemningen i filmen som er så fin. Elegant sort/hvit scenografi. Dramaturgi som i Hal Hartley eller Jim Jarmusch fra nittitallet. En fin bruk av soundtrack. Lange partier uten noe dialog. Når det blir dialog foregår den som snurrig meta-konversasjoner.
Suspiria
Jeg trodde dette var en film jeg hadde sett, men tror det må ha vært en annen Dario Argento-film.
Dette er et mareritt med høyt soundtrack, en syk fargepalett og okkult arkitektur. Men et bra mareritt.
Argento har rykte for å være så gal og brutal, at det nesten føltes snillere enn fryktet. Når det er sagt, mordene er godt over middels utspekulerte og blodige. Han sparer ikke på konfekten.
Hvis noen sovnet under nestsiste film og våknet under Suspira frykter jeg får senskader.
Så vaklet jeg søvndrukken hjem til barndomshjemmet og lurte på hva slags filmperler Thomas vil servere om et år.
Det hjelper at jeg kommer fra Skien og kan kombinere det med familiebesøk.
Men først og fremst er det fordi Thomas skrur sammen et interessant program med filmer og aktiviteter som byr på overraskelser selv for den mest blaserte film-entusiast. Jeg ser filmer på kino hver uke og følger med på masse filmblogger. Likevel byr Katakombene på noen overraskelser hvert år.
I løpet av 10 år har det utviklet seg noen tradisjoner. Jeg organiserer pizza-bestillinger. Espen insisterer på at vi trenger minst 11. Quiz. Snorkelyder når arrangementet går inn i sin 10. time. Usikkerhet om jeg drømmer eller er våken når klokken kryper over midnatt.
Her er årets program:
The Midnight After
Hong Kong-film med Lost-tendenser, på godt og vondt. En minibuss fra sentrum kjører gjennom en tunnel, og plutselig befinner de seg i en by uten noen andre mennesker.
Idéen er god, med noen fine øyeblikk. Problemet er at filmen aldri definerer noen regler for galskapen, så det hele blir ganske tilfeldig. Kunne like godt vært en midnattsfilm.
The Harder They Come
Klassisk gangster-drama på Jamaica med mye reggae-musikk og litt sosialrealisme. En solid film som fulgte genre-konvensjonene, men hadde sin egen skjeve rytme.
The Blue Dahlia
Klassisk film noir fra 1946 som jeg har lest og hørt om tidligere. Dette var en gjennomført thriller med bra manus av Raymond Chandler og gode skuespillere i alle roller. Jeg likte hvor godt plottet var skrudd sammen, uten at det ble forutsigbart.
Apocalypse Oz
En kuriøs mashup av Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz. Det var morsomt, men det var godt at den holdt seg til under halvtimen.
Gymkata
En ‘så dårlig at den er bra’-klassiker jeg har hørt mye om. Den virkelige turnstjernen Kurt Tomas skal leke action-helt i denne absurde filmen fra 1985. Når det dukker opp skurker, har det en tendens til å dukke opp en turnstang eller en bøylehest.
Manuset er absurd dårlig. Jeg tviler nesten på om noen kan ha lest i gjennom det før de begynte å filme. Hvem syntes det var en god idé å kalle et land med en ninja-hær for Parmistan?
Høylytte kommentarer underveis og latter på feil steder er en forutsetning for fullt utbytte.
A Girl Walks Home Alone At Night
Dette er blant favorittfilmene mine i 2015, men det hørtes ut som om resten av salen var mer lunkne.
Pitchen er at det er en iransk vampyrfilm.
For meg er det hele stemningen i filmen som er så fin. Elegant sort/hvit scenografi. Dramaturgi som i Hal Hartley eller Jim Jarmusch fra nittitallet. En fin bruk av soundtrack. Lange partier uten noe dialog. Når det blir dialog foregår den som snurrig meta-konversasjoner.
Suspiria
Jeg trodde dette var en film jeg hadde sett, men tror det må ha vært en annen Dario Argento-film.
Dette er et mareritt med høyt soundtrack, en syk fargepalett og okkult arkitektur. Men et bra mareritt.
Argento har rykte for å være så gal og brutal, at det nesten føltes snillere enn fryktet. Når det er sagt, mordene er godt over middels utspekulerte og blodige. Han sparer ikke på konfekten.
Hvis noen sovnet under nestsiste film og våknet under Suspira frykter jeg får senskader.
Så vaklet jeg søvndrukken hjem til barndomshjemmet og lurte på hva slags filmperler Thomas vil servere om et år.
Sonja
The Midnight After
Passasjerene i en nattbuss i Hong Kong er plutselig de eneste gjenværende menneskene i verden. Thomas advarte oss om at dette var en rar film uten særlig avslutning, og det er jeg veldig glad for at han gjorde, for da var jeg forberedt på å bli snytt for en slutt, og kunne bare kose meg med alt det rare som skjedde underveis. Og ja, det var litt irriterende når det helt tydelig var «rart for å være rart», men innimellom hadde det rare mening, og innimellom var det rare morsomt og skummelt og trist, og det kan være nok. Og dessuten lagde det en fin kontrast til de veldig realistiske reaksjonene karakterene hadde til at det rare som skjedde. Og da mener jeg ikke film-realistisk-troverdig-for-historien-realistisk. Men ekte virkelighet realistisk. Som de to gutta som bestemmer seg for å voldta en dame, for de innser at det jo ikke noen der til å stoppe og/eller straffe dem. Akkurat det gjorde veldig inntrykk.
The Harder They Come
Reggaemusiker fra landet flytter til byen for å gjøre det stort, oppdager at musikkbransjen er råtten og blir narkolanger istendefor. Jeg likte musikken. Vi var ikke langt inne i filmen før jeg tenkte «Hvorfor hører jeg ikke mer på reggaemusikk, egentlig?» Og jeg liker kampen mot urettferdigheten og stomannsgalskapen og hevnlysten. Dette er en relativt forutsigbar historie, men godt fortalt og med fine farger (mye gult!) og fin musikk.
The Blue Dahlia
Noir! Barske menn og vakre damer og mord. Jeg hadde kveldens første «Det er DETTE jeg går til Katakombene for»-opplevelse. For jeg liker noir veldig godt, men ikke godt nok til å se på haugevis av middels noir-filmer, så da er det veldig greit å ha Thomas velge ut de beste for meg. Selv om det at jeg er ansiktssvaksynt blir et enda større handicap i svart/hvitt-filmer, og jeg brukte en del tid til å tenke ting som «Hvem er det?» og «Hæ, hvorfor setter han seg inn i bilen til kona han akkurat har forlatt, og snakker med henne som om han aldri har sett henne før?», var dette en veldig fin filmopplevlse.
The League of Gentlemen
Første episode av den britiske komiserien som garantert må ha vært inspirasjonen for Little Britain. Litt nedtur for meg denne her. Jeg tror kanskje jeg hadde litt for høye forventninger. Og det ble litt for mye menn-i-kjole-og-parykk-er-så-morsomt-at-vi ikke-trenger-mer humor og dessuten var mye av humoren basert på at vanlige mennesker utsettes for totalt urimelige reaksjoner av totalt urimelige mennesker, som jeg ser kan være morsomt, men når det blir så mye så ender jeg bare opp med å synes så synd på den normale, at jeg ikke får plass til å le.
Apocalypse Oz
Dette derimot, er sånt jeg liker. All dialogen i denne filmen var tatt fra enten Apocalypse Now eller Trollmanen fra Oz. Historien er helt ny, og henger ikke nødvendigvis så veldig på greip, men det gjør ingen verdens ting. Det er kjempegøy å ta alle referansene, og se hvordan de klarer å tilpasse dem til sitt bruk. Det var også fascinerende å tenke over at Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz egentlig er ganske like filmer. Bortsett fra at de er drit forskjellige, selvfølgelig. Jeg har lett etter andre tilsvarende prosjekter, men ikke funnet noen enda. Si ifra om dere vet om noen.
Gymkata
OK, nå måtte jeg korrigere meg selv. Det er DETTE jeg går til Katakombene for. Helt fantastisk så-dårlig-at-det-blir-bra-film, og en gymnast som blir hyret til å delta i «The Game» i Parmestan(!!) for at USA skal få lov til å sette opp en satelittstasjon(?) der…i alle fall noe med den kalde krigen. Ingenting henger på greip, men ikke på grunn av pretensiøse manusforfattere og regissører som ønsker å framstå som rarere enn de er, men fordi folk har vært så ivrige på å lage en film med en 80-talls-pen turner at de ikke egentlig har brukt noe tid på å luke de logiske bristene ut av manus. Og det er kjempegøy!!
A Girl Walks Home Alone At Night
Kunsterisk vampyrfilm. Litt kjedelig, men vampyrer er jo alltid bra. Det som fasinerte meg mest med denne filmen er at historien kunne funket uten vampyrer også. Det var som om filmskaperne ville lage en film om et knippe mennesker og deres problemer. Og ja, så skal der være en vampyr med! Jeg har også lyst til å lage en sånn film.
Suspiria
Jeg sov litt mye under denne filmen, men det jeg fikk med meg likte jeg. Det var skummelt og rart og mange farger og mye bråk.
Dessuten var der pizza, quiz, hyggelige folk, nazister som kjørte på rødt lys og brownies. Masse brownies. (Og bare fordi jeg ramser det opp på slutten her, betyr ikke det at jeg ikke likte det kjempegodt. Bortsett fra naziene. Dem likte jeg ikke. Men de var ikke spesielt viktige. Brownies. Det er det som er viktig.)
Jeg gleder meg allerede til neste år.
That’s all.
Passasjerene i en nattbuss i Hong Kong er plutselig de eneste gjenværende menneskene i verden. Thomas advarte oss om at dette var en rar film uten særlig avslutning, og det er jeg veldig glad for at han gjorde, for da var jeg forberedt på å bli snytt for en slutt, og kunne bare kose meg med alt det rare som skjedde underveis. Og ja, det var litt irriterende når det helt tydelig var «rart for å være rart», men innimellom hadde det rare mening, og innimellom var det rare morsomt og skummelt og trist, og det kan være nok. Og dessuten lagde det en fin kontrast til de veldig realistiske reaksjonene karakterene hadde til at det rare som skjedde. Og da mener jeg ikke film-realistisk-troverdig-for-historien-realistisk. Men ekte virkelighet realistisk. Som de to gutta som bestemmer seg for å voldta en dame, for de innser at det jo ikke noen der til å stoppe og/eller straffe dem. Akkurat det gjorde veldig inntrykk.
The Harder They Come
Reggaemusiker fra landet flytter til byen for å gjøre det stort, oppdager at musikkbransjen er råtten og blir narkolanger istendefor. Jeg likte musikken. Vi var ikke langt inne i filmen før jeg tenkte «Hvorfor hører jeg ikke mer på reggaemusikk, egentlig?» Og jeg liker kampen mot urettferdigheten og stomannsgalskapen og hevnlysten. Dette er en relativt forutsigbar historie, men godt fortalt og med fine farger (mye gult!) og fin musikk.
The Blue Dahlia
Noir! Barske menn og vakre damer og mord. Jeg hadde kveldens første «Det er DETTE jeg går til Katakombene for»-opplevelse. For jeg liker noir veldig godt, men ikke godt nok til å se på haugevis av middels noir-filmer, så da er det veldig greit å ha Thomas velge ut de beste for meg. Selv om det at jeg er ansiktssvaksynt blir et enda større handicap i svart/hvitt-filmer, og jeg brukte en del tid til å tenke ting som «Hvem er det?» og «Hæ, hvorfor setter han seg inn i bilen til kona han akkurat har forlatt, og snakker med henne som om han aldri har sett henne før?», var dette en veldig fin filmopplevlse.
The League of Gentlemen
Første episode av den britiske komiserien som garantert må ha vært inspirasjonen for Little Britain. Litt nedtur for meg denne her. Jeg tror kanskje jeg hadde litt for høye forventninger. Og det ble litt for mye menn-i-kjole-og-parykk-er-så-morsomt-at-vi ikke-trenger-mer humor og dessuten var mye av humoren basert på at vanlige mennesker utsettes for totalt urimelige reaksjoner av totalt urimelige mennesker, som jeg ser kan være morsomt, men når det blir så mye så ender jeg bare opp med å synes så synd på den normale, at jeg ikke får plass til å le.
Apocalypse Oz
Dette derimot, er sånt jeg liker. All dialogen i denne filmen var tatt fra enten Apocalypse Now eller Trollmanen fra Oz. Historien er helt ny, og henger ikke nødvendigvis så veldig på greip, men det gjør ingen verdens ting. Det er kjempegøy å ta alle referansene, og se hvordan de klarer å tilpasse dem til sitt bruk. Det var også fascinerende å tenke over at Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz egentlig er ganske like filmer. Bortsett fra at de er drit forskjellige, selvfølgelig. Jeg har lett etter andre tilsvarende prosjekter, men ikke funnet noen enda. Si ifra om dere vet om noen.
Gymkata
OK, nå måtte jeg korrigere meg selv. Det er DETTE jeg går til Katakombene for. Helt fantastisk så-dårlig-at-det-blir-bra-film, og en gymnast som blir hyret til å delta i «The Game» i Parmestan(!!) for at USA skal få lov til å sette opp en satelittstasjon(?) der…i alle fall noe med den kalde krigen. Ingenting henger på greip, men ikke på grunn av pretensiøse manusforfattere og regissører som ønsker å framstå som rarere enn de er, men fordi folk har vært så ivrige på å lage en film med en 80-talls-pen turner at de ikke egentlig har brukt noe tid på å luke de logiske bristene ut av manus. Og det er kjempegøy!!
A Girl Walks Home Alone At Night
Kunsterisk vampyrfilm. Litt kjedelig, men vampyrer er jo alltid bra. Det som fasinerte meg mest med denne filmen er at historien kunne funket uten vampyrer også. Det var som om filmskaperne ville lage en film om et knippe mennesker og deres problemer. Og ja, så skal der være en vampyr med! Jeg har også lyst til å lage en sånn film.
Suspiria
Jeg sov litt mye under denne filmen, men det jeg fikk med meg likte jeg. Det var skummelt og rart og mange farger og mye bråk.
Dessuten var der pizza, quiz, hyggelige folk, nazister som kjørte på rødt lys og brownies. Masse brownies. (Og bare fordi jeg ramser det opp på slutten her, betyr ikke det at jeg ikke likte det kjempegodt. Bortsett fra naziene. Dem likte jeg ikke. Men de var ikke spesielt viktige. Brownies. Det er det som er viktig.)
Jeg gleder meg allerede til neste år.
That’s all.