The Thief of Baghdad (Ludwig Berger / Michael Powell, England/USA 1940)
The Borrower (John McNaughton, USA 1991)
Harold and Maude (Hal Ashby, USA 1971)
The Battle of Algiers (Gillo Pontecorvo, Italia/Algerie 1966)
The Apple (Menahem Golan, USA 1980)
What we do in the Shadows (Jemaine Clement/Taika Waititi, NZ 2014)
House (Nobuhiko Ôbayashi, Japan 1977)
Sonja
Katakombe nummer 11, min 8., er ferdig for i år. Her kommer mitt forsøk på å oppsummere herligheten.
Vi starter med Prince of Thieves fra(England/Usa 1940), et Technicolor*eventyr, som Disney noen og 50 år senere baserte sin Aladin-tegnefilm på. Det var veldig gøy. Farger og musikk og magi. Det er fra tiden lenge før CGI, til og med før Special Effects, da det rett og slett het «filmtriks», og jeg er fryktelig imponert over hva de fikk til med datidens teknologi. Jeg mener, de lurte meg ikke til å tro at den mekaniske hesten faktisk kunne fly, men det så bra nok ut til at det ikke distraherte fra historien. Også pluss for en faktisk rosa elefant, totalt blottet for metaforisk relevans.
*Technicolor er vel strengt tatt en eller annen form for varemerke, og jeg vet ikke helt om det er akkurat det som er involvert her. Men det så veldig Techinicoloresque ut, og hvem gidder å gjøre research?
The Borrower (USA 1991 -HVA!? 1991, den så eldre ut!), handler om et romvesen som er blitt de-evolusjonert (jeg vet at det ike er første gang jeg bruker det ordet, og jeg kan for mitt liv ikke komme på i hvilken sammenheng det kan ha vært relevant før) til menneske, og blir satt igjen på jorda for straff for noe mord og greier. Greit nok, sånt skjer, men de-evolusjonering er ustabile greier, så innimellom må han stjele seg et nytt hode. Det er gøy å se romvesen herme etter jordboere, og prøve å tilpasse seg og ikke stikke seg for mye ut, men det er også det eneste positive jeg kan si om denne filmen, som jeg tror det var bred enighet om at var årets dårligste. Men vi trenger de og, og jeg er sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt vil vanke i et miljø der jeg kan si «The Borrower, ja den har jeg sett» vil gi meg en eller annen form for kred.
Harold and Maude (USA, 1971) hadde jeg sett før, men det er minst 10 år siden, Jeg husket den som litt kjedelig, men bedre enn mye annet jeg så på den tiden (jeg hadde en periode der jeg pløyde meg gjennom en del såkalte kultklassikere. Det viser seg at det er en grunn til at flere av dem har et såpass smalt publikum som de har…) . Men som vi snakket om, det er noen filmer som bare funker bedre på Katakombene, dette var en av dem (eller så har jeg bare blitt litt mer moden de siste 10 årene). Jeg koste meg veldig med denne filmen om Harold, hvis hobby det er å late som om han tar livet av seg og gå i begravelser, og Maude, alle Manic Pixie Dream Girls bestemor, og etterpå satt jeg igjen med en følelse av at jeg ville UT og LEVE.LIVET (Jeg spiser frokost i en hage i dag Q.E.D.)
The Battle of Algiers (Italia/Algerie 1966) var årets Film-som-jeg-vil-ha-sett-mer-enn-å-faktisk-se-den. OG her passer det egentlig å skryte litt av Thomas, og hvor flink han er til å bygge opp programmet. Han er også flink som ordner og styrer og organiserer og velger ut filmer, men det håper jeg at jeg skryter nok av hvert år, men i år la jeg for første gang merke til hvor mye rekkefølgen har å si. Seriøsiteten bygges sakte med sikkert opp mot middagspausen, før vi etter middag blir sluppet hardt og brutalt lenger og lenger ned i galskapen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lagt merke til dette før (jeg tok en stikkprøve mot 2010, og det stemte for da og). I alle fall, bra jobba Thomas! Tilbake til filmen som handlet om Algeries kamp for frigjøring, og som var mer opptatt av å fortelle hva som faktisk hendte enn å underholde. Og jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å sove litt under denne filmen, men jeg merket jeg ble veldig revet med og ville få med meg hva som skjedde, og det er sunt å bli påminnet hvor griseheldige vi er at vi lever her og nå, og at vårt største problem er at vi har dager hvor kostholdet består utelukkende av croissant og sjokolade.
Så. Pizza og quiz. Takk til Tor Andre for god organisering av pizza, og Espen for lagning av god quiz. Også takk til quizlaget mitt; vi gjorde så godt vi kunne og vi hadde det gøy. Mer kan ingen forvente av oss!
Etter mat ble vi lovet det som Thomas kalte «musikalen fra helvete». Jeg gledet meg ellevilt. Jeg har fortsatt ikke møtt en musikal jeg ikke har likt (bortsett fra Cats – men jeg føler ikke egentlig jeg har gitt den ordentlig sjans), og dessuten er «så dårlig at det blir gøy»-filmer ofte de som treffer meg best på Katakombene. Og ja. The Apple (USA 1980) innfridde på begge punkter. Det er fremtiden -1994 – Eurovision er blitt Wordlvision(!) og trekanter (igjen faktisk trekantete formede ting. Ikke i overført betydning) er THE SHIT! Et ungt singer-songwriter par havner i klørne på en ond plateprodusent. Jeg må innrømme at jeg gjennom mye av filmen tenkte ting av typen «Det er jo ikke så ille – de fleste musikaler har et relativt tynt plot og tullete musikalnummer- hva er det egentlig som gjør at denne er så mye dårligere enn Rocky Horror Picture Show?» samtidig som der var ting som var direkte idiotiske. Men så. Så kom slutten. Det er ikke så lenge siden jeg så et YouTube-klipp som het noe sånt som «7 filmer som har bortklipte scener, som egentlig var nødvendige for å forstå slutten av filmen». Og jeg tror noe sånt kan ha skjedd her (red adm. Det ER det som har skjedd her. De filmet opprinnelig en introscene som ville gjort slutten mer plausibel (jeg bruker her «plausibel» i ordets galeste forstand), men den måtte klippes vekk, fordi det var så mye som gikk galt. Blant annet stakk en tiger av, og folk besvimte inne i dinosaurkostymene sine). For en ting er at hovedpersonene ett år etterpå plutselig har en 18 måneder gammel baby, en annen ting er… vet du jeg vil ikke spoile den WTF-opplevelsen, men jeg har allerede lastet The Apple-episoden av How did this get made-podcasten, i håp om at de skal klare å, om ikke få en mening utav det, forsikre meg om at det filmen og ikke meg det er noe galt med. (Red adm: Nå har jeg begynt å høre på episoden. Det er der jeg har tiger-fakta fra. Jeg anbefaler alle som har sett filmen å høre episoden. Om ikke annet så for å høre amerikanere vri hjernen sin rundt konseptet Melodi Grand Prix)(WDTGM har også fine episoder om Gymkata og The Room. De første 5 minuttene er ofte reklame og en teit rap, men så blir det bra. Jeg lover)
Så kommer vi til det som ble årets favoritt for meg. What we do in the Shadows (New Zealand, 2014) er en mokumentar om vampyrer i et bofelleskap. What’s not to like? For det første viser det seg at vampyrer har de samme problemene som alle andre har i bofelleskap (blodig oppvask, og at noen drar med seg folk som ikke alle nødvendigvis er like begeistret for), for det andre så var dette bare veldig godt laget. Likandes figurer (selv de som ikke akkurat er sympatiske), artige situasjoner og generelt fint plot med noen overraskelser underveis.
Vi avsluttet kvelden med House (Japan 1977), hvor syv japanske skolejenter drar til huset til tanta til hun ene, og så spiser huset dem. Dette var veldig rart. Jeg tror faktisk det er den rareste Katakombefilmen jeg har sett (arrester meg gjerne på dette, men nå har jeg tenkt i over 2 minutter, og jeg kan ikke huske å ha sett rarere filmer noensinne). Og da inkluderer jeg Hukkle og Valeries Week of Wonder, fordi de føltes mer som kunstprosjekter, og kan forstås innenfor den rammen, mens dette føltes som et forsøk på å fortelle en sammenhengende historie med innslag av snodigheter, men så ha snodighetene overtatt og spist hele filmen. Eller noe. Rart, rart, rart.
Og så var det over. Oppsummert havner vi midt på treet (Da snakker vi om Katakombetreet, bestående kun av Katakomber. Hvis vi snakker om ting generelt, opplevelser eller 2016, så er vi helt på toppen i de øverste greinene som vanlig), litt rarere enn vanlig, kanskje, så ute på en sånn rar knøl som sånne tresykdommer kan resultere i.
Tusen takk til Thomas, som vanlig, for at han gidder, takk til Espen og Tia for organisering av reise og skyss hjem, takk til Dominique for lån av leilighet, takk til Gry for himmelske brownies og takk til alle de andre som var med for at de gjør det hyggelig i pausene også. Vi sees til neste år. Og takk til de jeg får låne gode hagestoler av! Det har jeg glemt å takke for før, så den takken gjelder for alle de 8 årene som har vært til nå.
That’s all.