The Sword Bearer (Filipp Yankovskiy, Russland 2006)
Kabul Express (Kabir Khan, India 2006)
The Ninth Configuration (William Peter Blatty, USA 1980)
Teenagers from Outer Space (Tom Graeff, USA 1959)
Running on Karma (Johnnie To, Hong Kong 2003)
DESSUTEN:
Hjorthen
For de leserne av denne bloggen som ikke vet hva Katakombene er for noe så er det rett og slett betegnelsen på årets høydepunkt for filmbloggere og relaterte skapninger. Rare mennesker samler seg i en muggen kjeller og ser rar film fra tolv om formiddagen til to på natten i regi av filmbloggersjef Fred Ut. Kjente bivirkninger er overdrevent inntak av cola, godteri og whisky. Rett og slett et arrangement egnet til å gi folk tilbake troen på menneskeheten. For en stakket stund.
Det er bonanza i hotellbransjen for tiden, og hotellrom i nærheten av katakombene for hele helgen var ikke å oppdrive, dermed måtte jeg campe hos gjesteblogger Reino. Det var en blandet affære. Hjortegryte var et absolutt pluss, litt verre var det at Reino bor midt inne i skauen sammen med mormor og de åtte ungene, og de var tidlig oppe. Etter å ha jobbet nattevakt, for deretter kjøre ni timer og et kvarter, så er man ikke akkurat innstilt på å våkne til et jordskjelv, som forøvrig seismologisk institutt målte til 6,4 på Richters skala, klokka halv sju om morgenen. Men når det er Katakomber på gang så lider man seg i gjennom slikt med et smil om munnen.
Men til tross for at de åtte ungene sto opp sammen med sola så viste det seg umulig å få Reino ut av huset tidsnok til å rekke første filmen.
Ergo måtte russiske The Sword Bearer gå uten mitt blotte nærværl. .Langveisfarende Asbjørn syntes det var en fin start på dagen, men at det sånn ellers kanskje ikke var så farlig om man gikk glipp av denne.
Til neste post på programmet var imidlertid både Reino, jeg, og et par poser med godteri på plass. Vi benket oss i hagestolene og ventet på at det skulle begynne. Ifølge programmet som Iversen prøvde å selge oss for 20 kroner på utsiden, men som ble delt ut gratis inne i Katakombene til alle som ville ha sto det at det nå var klart for litt lenestolsteori. I hagestolene.
Armchair Theory viste seg å være en kortfilm som ga svar på et av univesets store gåter: Hvordan Fred Utklarte å kapre Fru Ut. Dette viste seg nemlig å være en informativ greie om hvordan man kan kapre den store kjærligheten gjennom nitidig planlegging. Det er ikke bare bare skal jeg si dere. Dette var en morsom liten bagatell som alle var godt fornøyd med. Muligens unntatt Fru Ut som plutselig oppdaget hvordan hun var blitt manipulert inn i det hele.
Og så var det duket for første langfilm for vårt vedkommende. Kabul Express. En indisk road movie om to journalister i Afghanistan på jakt etter noen fra Taliban som de kan intervjue. Før vi vet ordet av det er de to journalistene, en pakistansk talibanmann, en guide, og en amerikansk journalist på vei mot den pakistanske grensen. Eksistensielle diskusjoner om cricket er ikke mulig å komme unna, og dette var en nydelig film. Godt gjort å lage humor og feel-good ut av den begredelige situasjonen i Afghanistan post 9/11 (ja, den var vel ikke så bra pre 9/11 heller forresten) og samtidig beholde en alvorlig undertone. Godt katakombevalg, og de fleste var igjen godt fornøyde tror jeg.
Og så var det over til et nytt mellommåltid. En kritikerrost og prisvinnende episode av den evigvarende britiske serien Doctor Who. The Girl in the Fireplace var den kalt, og det var fortreffelige saker som ga meg lyst til å se mer av denne tidsreisende doktoren. Jeg trodde det var Christopher Eccleston som spilte hovedrollen her for tiden, men der tok jeg feil gitt, og det gjorde ingen verdens ting. I tillegg til doktoren, hans to medhjelpere, og Madam de Pompadour møtte vi noen ganske så skumle mekaniske dokkedroider med skumle hensikter. Disse kunne skremt søvnen fra meg i barndommen ihvertfall. Det må bli mer Doctor Who med tiden tror jeg nok.
Så var det klart for et temposkifte. The Ninth Configuration var ukjent for meg på forhånd, men viste seg å være en perle av en film. Gjøkeredet møter Exorcisten møter Apollo 13 møter Any wich way you can er en elendig måte å beskrive denne filmen på, men jeg klarte ikke å dy meg. Stacy Keach spiller hovedrollen som oberst Kane, en psykiater i hæren som kommer til et slott som blir brukt som institusjon for soldater som har blitt gærne i Vietnam. Skjønt, hæren tror jo de faker sinnsykdom da. Masse tull og tøys i begynnelsen, hvor latteren sitter løst. Så blir det mørkere etterhvert, med filosofering rundt de store spørsmålene i livet. Kane viser seg å ha litt å slite med. Jeg var særs godt fornøyd med denne, Stacy Keach har vel aldri vært bedre, men her var kanskje meningene blant deltagerne noe delte.
Pizzapause var velkomment omtrent på denne tiden, og Bryggeriet Pizza viste seg å ha en fortreffelig variant med kjøttsaus med øl i, men vi haster videre mot neste film.
Nils J.Nesse er en bebrillet ungdom fra Bergenstraktene, en av disse jyplingene som fullstendig mangler respekt for oss som har levd litt lenger. Sett litt mer. Vært et par ganger ekstra rundt blokka. Vi som har bygd landet rett og slett. På en eller annen måte hadde han fått grini seg til å få med sitt eget kortfilmepos Refusert på Katakombene. Å som jeg så frem til å slakte den… men selv ikke den gleden kunne Nesse unne oss gamle menn. Refusert var rett og slett en liten perle om det norske filmbyråkratiet. Kritikerroste Sniffer ser kanskje bedre ut, og er vel kanskje bedre også rent objektivt sett, men jeg koste meg mer med Refusert må jeg innrømme. Klarer du en ny film til neste år Nesse-mann?
Så var det klart for Teenagers from Outer Space. En fantastisk morsom kalkun om noen aliens i tøffe treningsdresser som kommer til jorden for å undersøke om den passer seg som oppholdssted for noen utrolig lumske skapninger som minner mistenkelig om hummere. Ulempen er at det vil bety slutten for menneskeheten, og heldigvis for oss så er det en av de utenomjordiske som ikke er med på planen.
Han rømmer fra romskipet, og blir forfulgt av tidenes sinteste karakterskuespiller, mens resten av gjengen drar for å hente de lumske skapningene.
Mye morsomt, mye elendig skuespill, og en vanvittig skummel hummer som burde vært totalfredet i tyve år. Ingen Katakombe uten kalkun, og dette var et svært godt valg i så måte. Denne blir vanskelig å toppe tror jeg.
Og så var det klart for en tur til Hong Kong.
Running on Karma var et merkelig sammensurium av en film, nærmest umulig å klassifisere. I hovedrollen møter vi en kar som kaller seg for Big, tidlgere munk, nå er han imidlertid mannlig stripper med en snodig evne til å se andre menneskers karma. Noe som minner veldig om hovedpersonen i John Burdetts bok Bangkok 8. Vi møter indiske slangemennesker med en hang til å drepe, får scener med god gammeldags wi-fi-kung fu, litt drama, litt action, litt komikk, og en ganske trivelig stund. Jeg syntes imidlertid filmen kokte litt ut i kålen etterhvert.
Noe som kan ha en sammenheng med at jeg etterhvert begynte å bli farlig trøtt.
Og siden jeg var blitt temmelig trøtt, og dessuten hadde sett siste film på programmet så pakket Reino og jeg sammen sakene og dro vår vei. De som var igjen fikk se det feministiske voldseposet Faster Pussycat Kill Kill. En flott film på alle måter som egentlig godt hadde tålt gjensyn, men den gjør seg nok bedre uten min høylydte snorking. De som måtte lure på hva jeg mener om den filmen kan enkelt og greit klikke seg ned i arkivet.
Konklusjonen må bli at Katakombene 07 var akkurat det lille steget opp fra fjoråret som vi håpet på. Programmet i fjor var vel så sterkt kanskje, men matpause og ti minutters luftepauser ga oss akkurat den lille illusjonen av sosialt samvær som vi savnet i fjor. Flott gjenomført med andre ord, all mulig skryt og ære til Fred Ut, og litt ekstra skryt på kjøpet til Mr.Fylleangst som delte villig vekk fra sin flaske med Laphroig, og allerede har lovt å sponse en flaske whisky neste år også.
Det er med andre ord all grunn til å merke av første helg i oktober også neste år. 21 deltagere i år, ingen grunn til at vi ikke skal bli 30 neste år.
Det er bonanza i hotellbransjen for tiden, og hotellrom i nærheten av katakombene for hele helgen var ikke å oppdrive, dermed måtte jeg campe hos gjesteblogger Reino. Det var en blandet affære. Hjortegryte var et absolutt pluss, litt verre var det at Reino bor midt inne i skauen sammen med mormor og de åtte ungene, og de var tidlig oppe. Etter å ha jobbet nattevakt, for deretter kjøre ni timer og et kvarter, så er man ikke akkurat innstilt på å våkne til et jordskjelv, som forøvrig seismologisk institutt målte til 6,4 på Richters skala, klokka halv sju om morgenen. Men når det er Katakomber på gang så lider man seg i gjennom slikt med et smil om munnen.
Men til tross for at de åtte ungene sto opp sammen med sola så viste det seg umulig å få Reino ut av huset tidsnok til å rekke første filmen.
Ergo måtte russiske The Sword Bearer gå uten mitt blotte nærværl. .Langveisfarende Asbjørn syntes det var en fin start på dagen, men at det sånn ellers kanskje ikke var så farlig om man gikk glipp av denne.
Til neste post på programmet var imidlertid både Reino, jeg, og et par poser med godteri på plass. Vi benket oss i hagestolene og ventet på at det skulle begynne. Ifølge programmet som Iversen prøvde å selge oss for 20 kroner på utsiden, men som ble delt ut gratis inne i Katakombene til alle som ville ha sto det at det nå var klart for litt lenestolsteori. I hagestolene.
Armchair Theory viste seg å være en kortfilm som ga svar på et av univesets store gåter: Hvordan Fred Utklarte å kapre Fru Ut. Dette viste seg nemlig å være en informativ greie om hvordan man kan kapre den store kjærligheten gjennom nitidig planlegging. Det er ikke bare bare skal jeg si dere. Dette var en morsom liten bagatell som alle var godt fornøyd med. Muligens unntatt Fru Ut som plutselig oppdaget hvordan hun var blitt manipulert inn i det hele.
Og så var det duket for første langfilm for vårt vedkommende. Kabul Express. En indisk road movie om to journalister i Afghanistan på jakt etter noen fra Taliban som de kan intervjue. Før vi vet ordet av det er de to journalistene, en pakistansk talibanmann, en guide, og en amerikansk journalist på vei mot den pakistanske grensen. Eksistensielle diskusjoner om cricket er ikke mulig å komme unna, og dette var en nydelig film. Godt gjort å lage humor og feel-good ut av den begredelige situasjonen i Afghanistan post 9/11 (ja, den var vel ikke så bra pre 9/11 heller forresten) og samtidig beholde en alvorlig undertone. Godt katakombevalg, og de fleste var igjen godt fornøyde tror jeg.
Og så var det over til et nytt mellommåltid. En kritikerrost og prisvinnende episode av den evigvarende britiske serien Doctor Who. The Girl in the Fireplace var den kalt, og det var fortreffelige saker som ga meg lyst til å se mer av denne tidsreisende doktoren. Jeg trodde det var Christopher Eccleston som spilte hovedrollen her for tiden, men der tok jeg feil gitt, og det gjorde ingen verdens ting. I tillegg til doktoren, hans to medhjelpere, og Madam de Pompadour møtte vi noen ganske så skumle mekaniske dokkedroider med skumle hensikter. Disse kunne skremt søvnen fra meg i barndommen ihvertfall. Det må bli mer Doctor Who med tiden tror jeg nok.
Så var det klart for et temposkifte. The Ninth Configuration var ukjent for meg på forhånd, men viste seg å være en perle av en film. Gjøkeredet møter Exorcisten møter Apollo 13 møter Any wich way you can er en elendig måte å beskrive denne filmen på, men jeg klarte ikke å dy meg. Stacy Keach spiller hovedrollen som oberst Kane, en psykiater i hæren som kommer til et slott som blir brukt som institusjon for soldater som har blitt gærne i Vietnam. Skjønt, hæren tror jo de faker sinnsykdom da. Masse tull og tøys i begynnelsen, hvor latteren sitter løst. Så blir det mørkere etterhvert, med filosofering rundt de store spørsmålene i livet. Kane viser seg å ha litt å slite med. Jeg var særs godt fornøyd med denne, Stacy Keach har vel aldri vært bedre, men her var kanskje meningene blant deltagerne noe delte.
Pizzapause var velkomment omtrent på denne tiden, og Bryggeriet Pizza viste seg å ha en fortreffelig variant med kjøttsaus med øl i, men vi haster videre mot neste film.
Nils J.Nesse er en bebrillet ungdom fra Bergenstraktene, en av disse jyplingene som fullstendig mangler respekt for oss som har levd litt lenger. Sett litt mer. Vært et par ganger ekstra rundt blokka. Vi som har bygd landet rett og slett. På en eller annen måte hadde han fått grini seg til å få med sitt eget kortfilmepos Refusert på Katakombene. Å som jeg så frem til å slakte den… men selv ikke den gleden kunne Nesse unne oss gamle menn. Refusert var rett og slett en liten perle om det norske filmbyråkratiet. Kritikerroste Sniffer ser kanskje bedre ut, og er vel kanskje bedre også rent objektivt sett, men jeg koste meg mer med Refusert må jeg innrømme. Klarer du en ny film til neste år Nesse-mann?
Så var det klart for Teenagers from Outer Space. En fantastisk morsom kalkun om noen aliens i tøffe treningsdresser som kommer til jorden for å undersøke om den passer seg som oppholdssted for noen utrolig lumske skapninger som minner mistenkelig om hummere. Ulempen er at det vil bety slutten for menneskeheten, og heldigvis for oss så er det en av de utenomjordiske som ikke er med på planen.
Han rømmer fra romskipet, og blir forfulgt av tidenes sinteste karakterskuespiller, mens resten av gjengen drar for å hente de lumske skapningene.
Mye morsomt, mye elendig skuespill, og en vanvittig skummel hummer som burde vært totalfredet i tyve år. Ingen Katakombe uten kalkun, og dette var et svært godt valg i så måte. Denne blir vanskelig å toppe tror jeg.
Og så var det klart for en tur til Hong Kong.
Running on Karma var et merkelig sammensurium av en film, nærmest umulig å klassifisere. I hovedrollen møter vi en kar som kaller seg for Big, tidlgere munk, nå er han imidlertid mannlig stripper med en snodig evne til å se andre menneskers karma. Noe som minner veldig om hovedpersonen i John Burdetts bok Bangkok 8. Vi møter indiske slangemennesker med en hang til å drepe, får scener med god gammeldags wi-fi-kung fu, litt drama, litt action, litt komikk, og en ganske trivelig stund. Jeg syntes imidlertid filmen kokte litt ut i kålen etterhvert.
Noe som kan ha en sammenheng med at jeg etterhvert begynte å bli farlig trøtt.
Og siden jeg var blitt temmelig trøtt, og dessuten hadde sett siste film på programmet så pakket Reino og jeg sammen sakene og dro vår vei. De som var igjen fikk se det feministiske voldseposet Faster Pussycat Kill Kill. En flott film på alle måter som egentlig godt hadde tålt gjensyn, men den gjør seg nok bedre uten min høylydte snorking. De som måtte lure på hva jeg mener om den filmen kan enkelt og greit klikke seg ned i arkivet.
Konklusjonen må bli at Katakombene 07 var akkurat det lille steget opp fra fjoråret som vi håpet på. Programmet i fjor var vel så sterkt kanskje, men matpause og ti minutters luftepauser ga oss akkurat den lille illusjonen av sosialt samvær som vi savnet i fjor. Flott gjenomført med andre ord, all mulig skryt og ære til Fred Ut, og litt ekstra skryt på kjøpet til Mr.Fylleangst som delte villig vekk fra sin flaske med Laphroig, og allerede har lovt å sponse en flaske whisky neste år også.
Det er med andre ord all grunn til å merke av første helg i oktober også neste år. 21 deltagere i år, ingen grunn til at vi ikke skal bli 30 neste år.
Iversen
En lang dag med film, haugevis av ukjente og pizza med ølsaus er unnagjort, og det må være lov å si seg strålende fornøyd. Siden jeg ikke fikk vært med på fjorårets store flimbloggerdag var det ekstra fett å ta turen i år. Med på turen var Madammen og Trikkeføreren, på veien hjem fikk vi togselskap av Asbjørn. Dere som ikke aner hva jeg snakker om kan for eksempel lese om Katakombene i denne forumtråden på filmantrop. Her får du uansett vite omtrent hvordan dagen gikk – programbitene (tidspunkter, flmnavn og kort infoparantes) er sakset fra Fred ut, Sønn og supplert med kommentarer fra undertegnede:
Kvart over elleve en lørdag formiddag entret jeg, Madammen og Trikkefører lokalet; katakombene under Lundetangen kinosenter (tidligere bryggeri, noe man godt kunne lukte) i Skien (dette uttalesschéen, ikke schien). Forventningene var store etter alle de gode rapportene fra fjorårets dyst, og da det gikk opp for meg av vi varmet opp med Buffy the vampire slayer-episoden «Once more with feeling» var dagen så å si 100% allerede. Av bloggekjentfolk til stede kan vi nevne arrangør Fred Ut, filmdagbok-Asbjørn, Nils J. Nesse, typiske Tor André og Fylleangst-Marchus. Utpå formiddagen dukket Habben og Hjorthen opp også. Jeg er nesten sikker på at det er noen jeg har glemt nå, og det må jeg nesten bare beklage. Hodet er helt tomt.
12.00
Hei og sånn + The Sword Bearer
(russisk superheltfilm av det kunstneriske slaget)
Fred Ut er en røver til å hilse, og lurte oss med på en heisann-runde. Første film traff meg vel ikke helt i hjerterota, men jeg kjedet meg heller ikke (noe særlig). Litt tynt, men tidvis pent å se på. Hovedrolleinnehaveren er jeg sikker på at jeg har sett i en reklame, og det frustrerte meg stort at jeg aldri kom på hvilken. En film av det slaget jeg er glad for å ha sett, men som jeg sannsynligvis ikke hadde sett på eget initiativ eller en gang til. Det skulle jo bli et par av disse utover dagen.
14.15
Armchair Theory
(Japansk kortfilm om å finne den store kjærligheten gjennom grundig planlegging)
Det foreløpige høydepunktet, en infomercial om hvordan man ordner seg dame. Amerikansk voice-over, dubbet til japansk og så tekstet på engelsk, omtrent? Vi lo. Og lo.
14.45
Kabul Express
(Indiske journalister i Afghanistan for å intervjue Taliban)
Jeg er ingen Bollywood-fan, så jeg ble strålende fornøyd da det viste seg at det nesten obligatoriske indiske innslaget var av den mer skikkelige sorten. Jeg tror vel Nils sa det best; det er utrolig at man kan putte så mye (platt) humor inn i en film med et så alvorlig tema. Ok, det der var veldig fritt etter hukommelsen, og den parantesen er min egen. Av dagens langfilmer var det nok denne jeg likte best.
16.45
Doctor Who: the girl in the Fireplace
(engelsk kamferdrops)
Dette er en serie som har holdt det gående i nesten tretti sesonger, men som jeg aldri har sett noe særlig av som har fristet til å se mer. Inntil lørdag den sjette oktober totusenogsyv, selvsagt. Stor underholdning. For øvrig lærte jeg at doktoren ikke heter Who. På tide (visstnok, jeg stoler på autoritetene).
17.45
The Ninth Configuration
(Mannen bak Excoristen lager filosofisk anlagt komedie/thriller i galehus)
Jeg kom i skade for å uttrykke min elsk for Stacy Keach da Nils introduserte denne, og han var forsåvidt bra her. Mange morsomme enkeltscener og kule locations reddet inntrykket mitt, litt treg og forutsigbar fremgang og en helt utrolig cheesy slutt trakk ned. Tror denne kan være moden for et gjensyn iløpet av kort tid, og jeg tror den vil falle mer i smak andre gang.
19.45
Mat
Tor André tok ansvar før forrige film og som resultat kunne vi gå rundt hjørnet og hente pizzaer til hele gjengen ca kvart på åtte. Kanskje. Jeg har ærlig talt ikke peiling på om tidsskjemaet holdt, men tror det gjorde det. Bryggeriet lager bra pizza, og jeg fikk i meg ca en halv, muligens noe på trass etter at jeg, Hjorthen og Marchus hadde tapt kampen om å bestille 11 pizzaer (for å få den 11. gratis) istedetfor de syv som faktisk ble bestilt. I etterpåklokskapens navn må det sies at syv var et perfekt antall. Neste år skal vi ha elleve.
20.30
Refusert
(Nils J. Nesses epos)
Nils introduserte sin egen kortfilm (30 min) og jeg syns den innfridde. Etter visning ble det en kort-kort Q&A. Jeg likte «Refusert» veldig godt, skal jeg trekke frem en ting jeg stusset over må det være den veldig konsekvente tidligklippinga for å avslutte scener. Dessverre glemte jeg å høre med Nils om dette var noe med en mening jeg ikke forstod, eller om jeg bare er kulturløs. Uansett blant topp 5-opplevelsene for dagen.
21.10
Teenagers from Outer Space
(En av de virkelig klassiske B-kalkunene)
Jah… Denne kan man jo si mye om, men jeg lar være. Tittelen sier alt, og skyggen av en hummer kan åpenbart være dritsku.. morsom. Stort spenn i skuespillerprestasjonene, alle sugde utenom kvinnelig hovedrolle som bare var litt dårlig. En latterhöjdare.
22.50
Running On Karma
(Johnnie To tar forsiktig av med sjangerblandingen sin + Andy Lau i muskeldrakt)
Hong-Kong-film er ikke i min gate, og halvveis gjennom sigaren min fikk jeg det for meg at det var på tide å hive i seg litt sjokolade. Dårlig mix. Litt småkvalme kombinert med forutinntatthet gjorde at dette nok ble aftenens nedtur, til tross for en utrolig muskeldrakt og et par enkeltscener man må være skutt for å mislike.
00.40
Faster Pussycat! Kill! Kill!
(Til ære for Linda, som ønsket seg flere sterke kvinner i programmet)
Vi (jeg, Madammen og Trikkefører) lurte litt på om Linda i det hele tatt kom til å føle at hun ble respektert da vi så programmet, de sterke damene i denne filmen er kanskje ikke helt i den gaten jeg kan tenke meg at Linda håpte de skulle være.. Denne hadde jeg (i likhet med tenåringene fra verdensrommet) sett før, og det gjorde ingen verdens ting å se den igjen. Husren gladvold med barmfagre mentalpasienter går ikke av moten.
02.10
Slutt
Kort prosess: Hjem i køya. Gleder meg vilt til neste år, da håper jeg å lirke inn en film i programmet fra egen hylle og (forslag) spør Fred Ut pent om det kan være aktuelt med en liten Ivers-quiz om film ca halvveis?
Kvart over elleve en lørdag formiddag entret jeg, Madammen og Trikkefører lokalet; katakombene under Lundetangen kinosenter (tidligere bryggeri, noe man godt kunne lukte) i Skien (dette uttalesschéen, ikke schien). Forventningene var store etter alle de gode rapportene fra fjorårets dyst, og da det gikk opp for meg av vi varmet opp med Buffy the vampire slayer-episoden «Once more with feeling» var dagen så å si 100% allerede. Av bloggekjentfolk til stede kan vi nevne arrangør Fred Ut, filmdagbok-Asbjørn, Nils J. Nesse, typiske Tor André og Fylleangst-Marchus. Utpå formiddagen dukket Habben og Hjorthen opp også. Jeg er nesten sikker på at det er noen jeg har glemt nå, og det må jeg nesten bare beklage. Hodet er helt tomt.
12.00
Hei og sånn + The Sword Bearer
(russisk superheltfilm av det kunstneriske slaget)
Fred Ut er en røver til å hilse, og lurte oss med på en heisann-runde. Første film traff meg vel ikke helt i hjerterota, men jeg kjedet meg heller ikke (noe særlig). Litt tynt, men tidvis pent å se på. Hovedrolleinnehaveren er jeg sikker på at jeg har sett i en reklame, og det frustrerte meg stort at jeg aldri kom på hvilken. En film av det slaget jeg er glad for å ha sett, men som jeg sannsynligvis ikke hadde sett på eget initiativ eller en gang til. Det skulle jo bli et par av disse utover dagen.
14.15
Armchair Theory
(Japansk kortfilm om å finne den store kjærligheten gjennom grundig planlegging)
Det foreløpige høydepunktet, en infomercial om hvordan man ordner seg dame. Amerikansk voice-over, dubbet til japansk og så tekstet på engelsk, omtrent? Vi lo. Og lo.
14.45
Kabul Express
(Indiske journalister i Afghanistan for å intervjue Taliban)
Jeg er ingen Bollywood-fan, så jeg ble strålende fornøyd da det viste seg at det nesten obligatoriske indiske innslaget var av den mer skikkelige sorten. Jeg tror vel Nils sa det best; det er utrolig at man kan putte så mye (platt) humor inn i en film med et så alvorlig tema. Ok, det der var veldig fritt etter hukommelsen, og den parantesen er min egen. Av dagens langfilmer var det nok denne jeg likte best.
16.45
Doctor Who: the girl in the Fireplace
(engelsk kamferdrops)
Dette er en serie som har holdt det gående i nesten tretti sesonger, men som jeg aldri har sett noe særlig av som har fristet til å se mer. Inntil lørdag den sjette oktober totusenogsyv, selvsagt. Stor underholdning. For øvrig lærte jeg at doktoren ikke heter Who. På tide (visstnok, jeg stoler på autoritetene).
17.45
The Ninth Configuration
(Mannen bak Excoristen lager filosofisk anlagt komedie/thriller i galehus)
Jeg kom i skade for å uttrykke min elsk for Stacy Keach da Nils introduserte denne, og han var forsåvidt bra her. Mange morsomme enkeltscener og kule locations reddet inntrykket mitt, litt treg og forutsigbar fremgang og en helt utrolig cheesy slutt trakk ned. Tror denne kan være moden for et gjensyn iløpet av kort tid, og jeg tror den vil falle mer i smak andre gang.
19.45
Mat
Tor André tok ansvar før forrige film og som resultat kunne vi gå rundt hjørnet og hente pizzaer til hele gjengen ca kvart på åtte. Kanskje. Jeg har ærlig talt ikke peiling på om tidsskjemaet holdt, men tror det gjorde det. Bryggeriet lager bra pizza, og jeg fikk i meg ca en halv, muligens noe på trass etter at jeg, Hjorthen og Marchus hadde tapt kampen om å bestille 11 pizzaer (for å få den 11. gratis) istedetfor de syv som faktisk ble bestilt. I etterpåklokskapens navn må det sies at syv var et perfekt antall. Neste år skal vi ha elleve.
20.30
Refusert
(Nils J. Nesses epos)
Nils introduserte sin egen kortfilm (30 min) og jeg syns den innfridde. Etter visning ble det en kort-kort Q&A. Jeg likte «Refusert» veldig godt, skal jeg trekke frem en ting jeg stusset over må det være den veldig konsekvente tidligklippinga for å avslutte scener. Dessverre glemte jeg å høre med Nils om dette var noe med en mening jeg ikke forstod, eller om jeg bare er kulturløs. Uansett blant topp 5-opplevelsene for dagen.
21.10
Teenagers from Outer Space
(En av de virkelig klassiske B-kalkunene)
Jah… Denne kan man jo si mye om, men jeg lar være. Tittelen sier alt, og skyggen av en hummer kan åpenbart være dritsku.. morsom. Stort spenn i skuespillerprestasjonene, alle sugde utenom kvinnelig hovedrolle som bare var litt dårlig. En latterhöjdare.
22.50
Running On Karma
(Johnnie To tar forsiktig av med sjangerblandingen sin + Andy Lau i muskeldrakt)
Hong-Kong-film er ikke i min gate, og halvveis gjennom sigaren min fikk jeg det for meg at det var på tide å hive i seg litt sjokolade. Dårlig mix. Litt småkvalme kombinert med forutinntatthet gjorde at dette nok ble aftenens nedtur, til tross for en utrolig muskeldrakt og et par enkeltscener man må være skutt for å mislike.
00.40
Faster Pussycat! Kill! Kill!
(Til ære for Linda, som ønsket seg flere sterke kvinner i programmet)
Vi (jeg, Madammen og Trikkefører) lurte litt på om Linda i det hele tatt kom til å føle at hun ble respektert da vi så programmet, de sterke damene i denne filmen er kanskje ikke helt i den gaten jeg kan tenke meg at Linda håpte de skulle være.. Denne hadde jeg (i likhet med tenåringene fra verdensrommet) sett før, og det gjorde ingen verdens ting å se den igjen. Husren gladvold med barmfagre mentalpasienter går ikke av moten.
02.10
Slutt
Kort prosess: Hjem i køya. Gleder meg vilt til neste år, da håper jeg å lirke inn en film i programmet fra egen hylle og (forslag) spør Fred Ut pent om det kan være aktuelt med en liten Ivers-quiz om film ca halvveis?