Sita Sings the Blues (Nina Paley, Frankrike/USA 2009)
The Land that Time Forgot (Kevin Connor, USA 1975)
Offside (Jafar Panahi, Iran 2006)
The Lady Eve (Preston Sturges, USA 1941)
Kilink Istanbul 'da! (Yilmaz Atadeniz, Tyrkia 1967)
Born to Fight (Panna Rittikrai, Thailand 2004)
Repo! the Genetic Opera (Darren Lynn Bousman, USA 2008)
DESSUTEN
Hjorthen
For fjerde år på rad har Fred Ut arrangert filmtreff i Katakombene under gamle Lundetangen bryggeri. Det er i ferd med å bli en fin tradisjon det der, med et stabilt antall deltagere, stort sett de samme folka, sære filmer fjorten timer i strekk, pizza, snop, quiz, og alle som sitter fra start til mål dupper vel av minst en gang.
Katakombene blir koseligere og koseligere for hver gang, selv om jeg følte at programmet denne gangen ikke nådde helt opp mot de foregående årene.
Hvilket ikke betyr at det ikke var godbiter å finne.
Først ut var Sita Sings the Blues, en animert perle som den amerikanske kunstneren Nina Paley slang sammen på hjemme-PC’en sin etter at kjæresten hennes dumpet henne på ufint vis. Denne historien får vi gjenfortalt i filmen, parallelt med en historie fra det indiske eposet Ramayana. Alt krydret med nydelig musikk fra Anette Hanshaw, Og hvis dere vil vite mer så får dere sjekke Wikipedia. Filmen var en skikkelig perle med gode doser skeiv humor. En god start på dagen.
Så fortsatte vi med en film fra 1975, The Land That Time Forgot. En eventyrfilm basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, som vel er mest kjent som mannen bak Tarzan. Liten avsporing her: Når jeg var pur ung og dum hendte det både titt og ofte at jeg så referanser til denne Burroughs i forbindelse med musikk, film og litteratur. Det stusset jeg på, for man kan si mye om Tarzan, men å finne opp den karakteren skulle strengt tatt ikke kvalifisere til all verdens kred blant popkultureliten.
Etter noen år fant jeg ut at det var William S. Burroughs de snakket om. Ikke Edgar Rice. Der kan jeg bare prise meg lykkelig over at jeg ikke begynte å snakke om Tarzan i feil situasjoner, potensialet for å dumme seg skikkelig ut var i høyeste grad til stede her.
Tilbake til filmen: Manuset var skrevet av den fine forfatteren Michael Moorcock, men vi skal ikke holde det mot ham. Filmen begynner som en ganske streit film der en tysk u-båt senker et amerikansk passasjerskip under den første verdenskrig. Noen få av dem som var ombord overlever, og når u-båten tilfeldigvis går opp for å lade batteriene rett i nærheten av der de ligger og dupper i livbåten sin så ser de sitt snitt til å kapre u-båten. Etter litt høk over høk så havner de på villspor, oppdager et vulkansk kontinent som ikke står på noe kart, og før noen rekker å si Pterodactyl så sitter de rundt bordet og spiser dinosaurkjøtt.
Så mye for den streite filmen altså, derfra og ut er det hurramegrundt i et slags tidlig Jurassic Park, der det er litt vanskelig å bestemme seg for hva som er mest utrolig. At denne filmen kom ut bare to år før Star Wars, eller at den er sånn ca 40 år eldre enn King Kong. Dette fremstår nemlig temmelig gammeldags, med relativt hjelpeløse spesialeffekter. Slike filmer lager de ikke lenger, og egentlig hadde de vel slutta med det i 1975 også.
Men morsomt var det. Jeg trodde dette var årets katakombekalkun, men der skulle det vise seg at jeg tok feil.
Forresten ser det ut til at det finnes en relativt fersk remake av denne, men den er visst fryktelig dårlig. Se heller originalen da.
Litt mer alvor i neste film, Offside fra Iran. Joda, det er vel en komedie, men her ligger det et stort alvor under. Dette er muligens den første katakombefilmen så langt som både er relativt samtidig, og relativt mainstream. Det er en film om en avgjørende VM-kvalifiseringskamp i fotball mellom Iran og Bahrain. Tusener på tusener av tilhengere strømmer til stadion for å heie Iran frem, også en håndfull kvinner, til tross for at kvinner ikke har adgang til stadion.
Filmen er spilt inn under den aktuelle kampen, og har nærmest et dokumentarisk preg. Kvinnene blir tatt mens de prøver å snike seg inn, settes i en slags inngjerding under oppsyn av noen unge soldater, mens kampen pågår innen hørevidde. At den er spilt inn mens kampen pågikk må vel bety at både slutten og kanskje også noe av dialogen er improvisert frem?
Fin liten film var det i hvert fall.
Før Offside så vi en liten kortfilm, Come Full Circle, fra Finn Erik og Nils productions. Det vil si at dette var Nils J.Nesses bidrag, in absentia, til årets katakomber. Den bebrillede bergenser skuffet ikke. Nydelige bilder, men spør meg ikke hva det egentlig handlet om.
Og før neste langfilm så vi en episode av Droopy, hvilket var helt på sin plass. For mange mange år siden leide jeg Droopy på VHS, og tror jeg så omtrent rubbel og bit av det som fantes. Men det er så lenge siden at jeg ikke orker å telle årene. Nå tror jeg at jeg må skaffe meg Droopy på disc, for tegnefilm blir rett og slett ikke mye morsommere enn dette.
Deretter var det klart for The Lady Eve, skruballkomedie fra 1941, som jeg morsomt nok tilfeldigvis leste om uka før katakombene. Der var den rangert veldig høyt på en sånn liste over verdens beste filmer, og jeg vurderte et øyeblikk å kjøpe den. Nå slipper jeg jo det.
Men den hadde vært verdt å ha. Henry Fonda og Barbara Stanwyck spiller hovedrollene, og begge to er veldig fine. Dialogen er snappy og intelligent, og filmen er et godt eksempel på hvordan nivået på såkalte romantiske komedier har falt veldig i Hollywood siden da.
Spisepause og quiz, og selvfølgelig var det laget til undertegnede som tok seieren hjem. Selv om vi måtte slite med Habben som dødvekt på laget. Men som gode sosialdemokrater fikk han premie han også. Alle skal med.
Så var det i gang igjen, først med svensk barne-teve, Vilse i Pannekakan fra 1975 gjorde at jeg for første gang faktisk har følt et snev av forståelse for gamlingens valg om aldri å installere svenskeantenne. Dette var skikkelig syke greier om en gutt som må spise opp en enorm pannekake, men det viser seg at det bor folk i pannekaken, og alle sammen er ganske redde for en potetmann som bare viser seg av og til, men som er skikkelig skikkelig skummel.
Og om ikke det der er ille nok: Lillebroren til Mikael Wiehe sto for musikken.
En slags blanding av Pompel og Pilt og Pernille og Mr.Nelson, og som noen i de bakre rekker sa: Om 20 år sitter barna våre og ser på Drømmehagen og ler i skrekkblandet fryd av hva slags barneprogrammer man så på rundt 2009.
Men SÅ var det endelig klart for årets kalkun. Kilink Istanbul ‘da. Tyrkisk superheltfilm, og dårligere enn dette blir det rett og slett ikke. Jeg visste omtrent hva jeg gikk til etter å ha sett et par andre tyrkere av denne sorten tidligere i år, men dette var faktisk enda et par hakk dårligere enn de to jeg har stående i min hylle. (Der den ene faktisk har en slags sjarm)
Dessverre syntes jeg ikke den fungerte helt som kalkun heller, dette er den første filmen i katakombehistorien som jeg godt kunne klart meg uten.
Da var det flere steg opp når vi rullet i gang Born to Fight, en skikkelig actionrulle med noen vanvittige stunt, men heller ikke så mye mer. Enten det nå var fordi den tyrkiske superhelten hadde tømt meg for piff, eller det bare begynte å bli sent på kvelden, så lot jeg meg bare unntaksvis underholde ordentlig av de sinnsyke stuntfolka fra Thailand.
Heldigvis var avslutningsfilmen et solid steg opp igjen. Repo! The Genetic Opera var et friskt pust, en heidundrende avslutning, syke syke greier. I en ikke alt for fjern fremtid har en epidemi gjort GeneCo til verdens største selskap. De selger organer på avbetaling, men kan du ikke betale kommer Repo Man og tar organene tilbake. So Long Sucker.
Også er det selvfølgelig en masse annet her, men hvem bryr seg når man får se Paris Hilton miste ansikt? Hun spiller en bortskjemt rikmannsdatter som er hekta på operasjoner, og gjør en fin innsats.
Og alt av dialog synges selvfølgelig. Det er jo en genetisk opera.
Og så var det vel hjem i natten. Vi kommer nok tilbake neste år også.
Katakombene blir koseligere og koseligere for hver gang, selv om jeg følte at programmet denne gangen ikke nådde helt opp mot de foregående årene.
Hvilket ikke betyr at det ikke var godbiter å finne.
Først ut var Sita Sings the Blues, en animert perle som den amerikanske kunstneren Nina Paley slang sammen på hjemme-PC’en sin etter at kjæresten hennes dumpet henne på ufint vis. Denne historien får vi gjenfortalt i filmen, parallelt med en historie fra det indiske eposet Ramayana. Alt krydret med nydelig musikk fra Anette Hanshaw, Og hvis dere vil vite mer så får dere sjekke Wikipedia. Filmen var en skikkelig perle med gode doser skeiv humor. En god start på dagen.
Så fortsatte vi med en film fra 1975, The Land That Time Forgot. En eventyrfilm basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, som vel er mest kjent som mannen bak Tarzan. Liten avsporing her: Når jeg var pur ung og dum hendte det både titt og ofte at jeg så referanser til denne Burroughs i forbindelse med musikk, film og litteratur. Det stusset jeg på, for man kan si mye om Tarzan, men å finne opp den karakteren skulle strengt tatt ikke kvalifisere til all verdens kred blant popkultureliten.
Etter noen år fant jeg ut at det var William S. Burroughs de snakket om. Ikke Edgar Rice. Der kan jeg bare prise meg lykkelig over at jeg ikke begynte å snakke om Tarzan i feil situasjoner, potensialet for å dumme seg skikkelig ut var i høyeste grad til stede her.
Tilbake til filmen: Manuset var skrevet av den fine forfatteren Michael Moorcock, men vi skal ikke holde det mot ham. Filmen begynner som en ganske streit film der en tysk u-båt senker et amerikansk passasjerskip under den første verdenskrig. Noen få av dem som var ombord overlever, og når u-båten tilfeldigvis går opp for å lade batteriene rett i nærheten av der de ligger og dupper i livbåten sin så ser de sitt snitt til å kapre u-båten. Etter litt høk over høk så havner de på villspor, oppdager et vulkansk kontinent som ikke står på noe kart, og før noen rekker å si Pterodactyl så sitter de rundt bordet og spiser dinosaurkjøtt.
Så mye for den streite filmen altså, derfra og ut er det hurramegrundt i et slags tidlig Jurassic Park, der det er litt vanskelig å bestemme seg for hva som er mest utrolig. At denne filmen kom ut bare to år før Star Wars, eller at den er sånn ca 40 år eldre enn King Kong. Dette fremstår nemlig temmelig gammeldags, med relativt hjelpeløse spesialeffekter. Slike filmer lager de ikke lenger, og egentlig hadde de vel slutta med det i 1975 også.
Men morsomt var det. Jeg trodde dette var årets katakombekalkun, men der skulle det vise seg at jeg tok feil.
Forresten ser det ut til at det finnes en relativt fersk remake av denne, men den er visst fryktelig dårlig. Se heller originalen da.
Litt mer alvor i neste film, Offside fra Iran. Joda, det er vel en komedie, men her ligger det et stort alvor under. Dette er muligens den første katakombefilmen så langt som både er relativt samtidig, og relativt mainstream. Det er en film om en avgjørende VM-kvalifiseringskamp i fotball mellom Iran og Bahrain. Tusener på tusener av tilhengere strømmer til stadion for å heie Iran frem, også en håndfull kvinner, til tross for at kvinner ikke har adgang til stadion.
Filmen er spilt inn under den aktuelle kampen, og har nærmest et dokumentarisk preg. Kvinnene blir tatt mens de prøver å snike seg inn, settes i en slags inngjerding under oppsyn av noen unge soldater, mens kampen pågår innen hørevidde. At den er spilt inn mens kampen pågikk må vel bety at både slutten og kanskje også noe av dialogen er improvisert frem?
Fin liten film var det i hvert fall.
Før Offside så vi en liten kortfilm, Come Full Circle, fra Finn Erik og Nils productions. Det vil si at dette var Nils J.Nesses bidrag, in absentia, til årets katakomber. Den bebrillede bergenser skuffet ikke. Nydelige bilder, men spør meg ikke hva det egentlig handlet om.
Og før neste langfilm så vi en episode av Droopy, hvilket var helt på sin plass. For mange mange år siden leide jeg Droopy på VHS, og tror jeg så omtrent rubbel og bit av det som fantes. Men det er så lenge siden at jeg ikke orker å telle årene. Nå tror jeg at jeg må skaffe meg Droopy på disc, for tegnefilm blir rett og slett ikke mye morsommere enn dette.
Deretter var det klart for The Lady Eve, skruballkomedie fra 1941, som jeg morsomt nok tilfeldigvis leste om uka før katakombene. Der var den rangert veldig høyt på en sånn liste over verdens beste filmer, og jeg vurderte et øyeblikk å kjøpe den. Nå slipper jeg jo det.
Men den hadde vært verdt å ha. Henry Fonda og Barbara Stanwyck spiller hovedrollene, og begge to er veldig fine. Dialogen er snappy og intelligent, og filmen er et godt eksempel på hvordan nivået på såkalte romantiske komedier har falt veldig i Hollywood siden da.
Spisepause og quiz, og selvfølgelig var det laget til undertegnede som tok seieren hjem. Selv om vi måtte slite med Habben som dødvekt på laget. Men som gode sosialdemokrater fikk han premie han også. Alle skal med.
Så var det i gang igjen, først med svensk barne-teve, Vilse i Pannekakan fra 1975 gjorde at jeg for første gang faktisk har følt et snev av forståelse for gamlingens valg om aldri å installere svenskeantenne. Dette var skikkelig syke greier om en gutt som må spise opp en enorm pannekake, men det viser seg at det bor folk i pannekaken, og alle sammen er ganske redde for en potetmann som bare viser seg av og til, men som er skikkelig skikkelig skummel.
Og om ikke det der er ille nok: Lillebroren til Mikael Wiehe sto for musikken.
En slags blanding av Pompel og Pilt og Pernille og Mr.Nelson, og som noen i de bakre rekker sa: Om 20 år sitter barna våre og ser på Drømmehagen og ler i skrekkblandet fryd av hva slags barneprogrammer man så på rundt 2009.
Men SÅ var det endelig klart for årets kalkun. Kilink Istanbul ‘da. Tyrkisk superheltfilm, og dårligere enn dette blir det rett og slett ikke. Jeg visste omtrent hva jeg gikk til etter å ha sett et par andre tyrkere av denne sorten tidligere i år, men dette var faktisk enda et par hakk dårligere enn de to jeg har stående i min hylle. (Der den ene faktisk har en slags sjarm)
Dessverre syntes jeg ikke den fungerte helt som kalkun heller, dette er den første filmen i katakombehistorien som jeg godt kunne klart meg uten.
Da var det flere steg opp når vi rullet i gang Born to Fight, en skikkelig actionrulle med noen vanvittige stunt, men heller ikke så mye mer. Enten det nå var fordi den tyrkiske superhelten hadde tømt meg for piff, eller det bare begynte å bli sent på kvelden, så lot jeg meg bare unntaksvis underholde ordentlig av de sinnsyke stuntfolka fra Thailand.
Heldigvis var avslutningsfilmen et solid steg opp igjen. Repo! The Genetic Opera var et friskt pust, en heidundrende avslutning, syke syke greier. I en ikke alt for fjern fremtid har en epidemi gjort GeneCo til verdens største selskap. De selger organer på avbetaling, men kan du ikke betale kommer Repo Man og tar organene tilbake. So Long Sucker.
Også er det selvfølgelig en masse annet her, men hvem bryr seg når man får se Paris Hilton miste ansikt? Hun spiller en bortskjemt rikmannsdatter som er hekta på operasjoner, og gjør en fin innsats.
Og alt av dialog synges selvfølgelig. Det er jo en genetisk opera.
Og så var det vel hjem i natten. Vi kommer nok tilbake neste år også.
Tor Andre
I fire år har Thomas på Fred Ut, Sønn invitert filmbloggere og et utvalg av bra Skiensfolk til kjelleren på Lundetangen for å se og utveksle tips om nye audiovisuelle opplevelser. Målet er å finne noe interessant så få som mulig av de som ser mest film og TV har sett. En temmelig vanskelig utfordring, som Thomas har lykkes med hvert år.
I løpet av denne tiden er rammene for arrangementet den samme, men stemningen har forandret seg en del. Fra å knapt kjenne noen utenfor bloggene deres, blir det stadig mer kjente ansikter. Istedenfor å lure på om det er mulig å holde seg våken gjennom en 14-timers maraton, utveksler vi meninger om hva som er en bra midnattsfilm.
Her er en kjapp gjennomgang av årets program:
Sita Sings The Blues er en film jeg har hatt lyst til å se en stund. Det er en tegnefilm snekret sammen på en MAC som en reaksjon på et vanskelig brudd. Den personlige historien spiller en liten rolle. Isteden spilles den opp mot den hinduistiske fortellingen om Rama og Sita, avbrutt av musikal-numre av en kvinnelig blues-sanger. En fantastisk opplevelse for øyne og ører. Synd at de forskjellige fortellingslagene ikke spiller bedre sammen, men den levde opp til forventningene mine.
The land time forgot er en lavbudsjettsfilm med dinosaurer og pterodactyler fra midten av 70-tallet. Her var det god stemning, med latter og kommentarer fra publikum. At filmen også hadde noen bra sekvenser og interessante karakterer (særlig en tysk ubåtskaptein) gjorde absurditetene og de dårlige effektene enda mer underholdende.
Come full circle er en del av en tradisjon hvor deltakerne bidrar. Denne gangen var det Nils J Nesse som bidro med en kortefilm som besto av to forseggjorte drømmelandskap. Virkelig lekker, selv om jeg var usikker på hvordan de to sekvensene hang sammen.
Offside var den store positive overraskelsen i programmet. Vi følger en gjeng med iranske jenter, fast bestemt på å se en landskamp på stadion. Dette er strengt forbudt. Nærmest i sanntid følger vi jentene og soldatene som stopper dem. Morsomt og sympatisk, samtidig som det gir langt bedre forståelse for hva som foregår i Iran. Jeg er sikker på at disse jentene gikk i demonstrasjontog i sommer.
Så var det mine bidrag. Deputy Droopy tar en gag og drar den ut i det absurde. Jeg har sett den mange ganger tidligere og trodde at jeg bare ville sitte å smile. Men jeg lo så tårene trillet igjen. The lady Eve er en screwball-komedie om en tafatt slange-forsker og en kvinnelig bedrager. Og alle vet selvsagt hvordan den ender, men lurer sannsynligvis også underveis på hvordan i all verden de har tenkt å komme seg ditt. Mitt refreng er at dagens romantiske komedier virker primitive i forhold til en film som Lady Eve. Den er ustyrtelig morsom, men leker seg også svært avansert med bedrag og kjærlighet.
Vilse i pannekakan er ikke en del av min barndom, men Thomas hadde et sterkt forhold til denne svenske barne-TV serien. Stikkord er en kjempepannekake som må spises opp, potetgubben som krafser i veggen og stemmene inne i pannekaken. Ja, dette er nok Sveriges svar på Pompel og Pilt.
Kilink Istanbul, en tyrkisk superheltfilm. Og ja, det er like dårlig som det høres ut som. Ganske morsomt, men mangler det minste snev av talent, og ble derfor ikke så morsom som The land time forgot.
Born to fight er egentlig en thailandsk action reel hvor folkene bak Ong Bak viser hva de kan. Det er temmelig imponerende og halsbrekkende. Jeg har sett den før, men tok det som en avslapningsrunde før avslutningsfilmen.
Repo! The genetic opera har jeg usett i DVD-hyllen. Musikal er min favoritt-genre, så en splatter science fiction rock opera hørtes bra ut. Giles fra Buffy i hovedrollen som overbeskyttende far og massemorder overbeviser. Selv om mye av musikken blir for mye musikal og opera klisjeer, klarer gode utøvere som han og Sarah Brightman å selge inn historien. Det hele har mye Grand Guignol og Sweeney Todd over seg, akkurat sånn jeg alltid håpet Phantom of the opera skulle være når jeg kun hørte musikken. Musikken er kjøpt på iTunes og jeg gleder meg til å se ekstra-materialet.
Katakombene -09 var svært underholdende og jeg begynner allerede å glede meg til neste år!
I løpet av denne tiden er rammene for arrangementet den samme, men stemningen har forandret seg en del. Fra å knapt kjenne noen utenfor bloggene deres, blir det stadig mer kjente ansikter. Istedenfor å lure på om det er mulig å holde seg våken gjennom en 14-timers maraton, utveksler vi meninger om hva som er en bra midnattsfilm.
Her er en kjapp gjennomgang av årets program:
Sita Sings The Blues er en film jeg har hatt lyst til å se en stund. Det er en tegnefilm snekret sammen på en MAC som en reaksjon på et vanskelig brudd. Den personlige historien spiller en liten rolle. Isteden spilles den opp mot den hinduistiske fortellingen om Rama og Sita, avbrutt av musikal-numre av en kvinnelig blues-sanger. En fantastisk opplevelse for øyne og ører. Synd at de forskjellige fortellingslagene ikke spiller bedre sammen, men den levde opp til forventningene mine.
The land time forgot er en lavbudsjettsfilm med dinosaurer og pterodactyler fra midten av 70-tallet. Her var det god stemning, med latter og kommentarer fra publikum. At filmen også hadde noen bra sekvenser og interessante karakterer (særlig en tysk ubåtskaptein) gjorde absurditetene og de dårlige effektene enda mer underholdende.
Come full circle er en del av en tradisjon hvor deltakerne bidrar. Denne gangen var det Nils J Nesse som bidro med en kortefilm som besto av to forseggjorte drømmelandskap. Virkelig lekker, selv om jeg var usikker på hvordan de to sekvensene hang sammen.
Offside var den store positive overraskelsen i programmet. Vi følger en gjeng med iranske jenter, fast bestemt på å se en landskamp på stadion. Dette er strengt forbudt. Nærmest i sanntid følger vi jentene og soldatene som stopper dem. Morsomt og sympatisk, samtidig som det gir langt bedre forståelse for hva som foregår i Iran. Jeg er sikker på at disse jentene gikk i demonstrasjontog i sommer.
Så var det mine bidrag. Deputy Droopy tar en gag og drar den ut i det absurde. Jeg har sett den mange ganger tidligere og trodde at jeg bare ville sitte å smile. Men jeg lo så tårene trillet igjen. The lady Eve er en screwball-komedie om en tafatt slange-forsker og en kvinnelig bedrager. Og alle vet selvsagt hvordan den ender, men lurer sannsynligvis også underveis på hvordan i all verden de har tenkt å komme seg ditt. Mitt refreng er at dagens romantiske komedier virker primitive i forhold til en film som Lady Eve. Den er ustyrtelig morsom, men leker seg også svært avansert med bedrag og kjærlighet.
Vilse i pannekakan er ikke en del av min barndom, men Thomas hadde et sterkt forhold til denne svenske barne-TV serien. Stikkord er en kjempepannekake som må spises opp, potetgubben som krafser i veggen og stemmene inne i pannekaken. Ja, dette er nok Sveriges svar på Pompel og Pilt.
Kilink Istanbul, en tyrkisk superheltfilm. Og ja, det er like dårlig som det høres ut som. Ganske morsomt, men mangler det minste snev av talent, og ble derfor ikke så morsom som The land time forgot.
Born to fight er egentlig en thailandsk action reel hvor folkene bak Ong Bak viser hva de kan. Det er temmelig imponerende og halsbrekkende. Jeg har sett den før, men tok det som en avslapningsrunde før avslutningsfilmen.
Repo! The genetic opera har jeg usett i DVD-hyllen. Musikal er min favoritt-genre, så en splatter science fiction rock opera hørtes bra ut. Giles fra Buffy i hovedrollen som overbeskyttende far og massemorder overbeviser. Selv om mye av musikken blir for mye musikal og opera klisjeer, klarer gode utøvere som han og Sarah Brightman å selge inn historien. Det hele har mye Grand Guignol og Sweeney Todd over seg, akkurat sånn jeg alltid håpet Phantom of the opera skulle være når jeg kun hørte musikken. Musikken er kjøpt på iTunes og jeg gleder meg til å se ekstra-materialet.
Katakombene -09 var svært underholdende og jeg begynner allerede å glede meg til neste år!
Iversen
Hvert eneste år, når det går mot høst og vanligvis litt etter at den verste fårikålstria er over, inviterer Thomas til verdens koseligste lille filmfestival. I katakombene under det gamle Lundetangen-bryggeriet i Skien samles en liten haug med hyggelige mennesker for å nyte et program som går fra 12.00 til et stykke utpå natta. Vanligvis stavrer vi hjem en gang mellom 02.00 og 03.00. Som seg hør og bør har Thomas kalt arrangementet Katakombene, og i år gikk moroa av stabelen for fjerde gang. Sjøl har jeg bare vært med i 2007 og 2008, så jeg regner 2009 som et personlig hat-trick.
Omtrent (eller helt nøyaktig) slik så programmet ut i år:
SITA SINGS THE BLUES var en frisk åpningsfilm. Hele godbiten er kreert i Java av Nina Paley, som i følge Thomas har tjent en god del penger på denne til tross for å ha gitt den ut under Creatice Commons-lisens. Ikke vanskelig å forstå hvorfor, for å si det slik (sku bare mangle, hun brukte 5 år på hele stasen). Denne filmen forteller to historier parallellt: Et selvopplevd samlivsbrudd og et sagn fra Ramayama om Sitas noe problematiske forhold til mannen hun elsker, prins/kong Rama. Mye artig animasjon, og er det en ting Paley ikke gidder så er det å binde seg til ett kunstnerisk uttrykk. Krydderet er låter fra gamle dager, sunget av Annette Hanshaw, elegant flettet inn som små musikkvideoer i det indiske sagnet. Lekre saker.
Madammen mener: Litt lang, men utrolig vakker. Jeg likte veldig godt at det er brukt ulike animasjonsstiler gjennom hele filmen. Likte også veldig godt bruken av de gamle sangene, tekst og stemning passet veldig godt til sagnet.
THE LAND THAT TIME FORGOT er en B-film fra 1975 som traff meg midt i hjerterota. Hovedrolleinnehaver Doug mcClure må da være inspirasjonen for Troy mcClure i the Simpsons? Denne filmen er basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, og handler om… eh.. landet som tiden glemte. Her er det dinosaurer, nazister, u-båter og steinalderfolk i rikt monn, spesielt herlige er pterodaktylene som Sonja fort konkluderte med at var mer glideøgler enn flygeøgler. Det er visst også laget en oppfølger, den må jeg få sett. Under introduksjonen fortalte Thomas at en av manusskribentene het Morecock, noe som sørget for høylydt fnising i salen. Årets skuffelse var å komme hjem, sjekke imdb.com og finne ut at navnet staves Moorcock. «Mer penis» er artigere enn «ås og dal-penis», mener nå jeg. Dette var vel mildt sagt en digresjon…
Madammen mener: Fnis. Fabelaktige spesialeffekter! Grei handling og fint kvinnesyn. Jeg har veldig lyst til å se oppfølgeren.
COME FULL CIRCLE skjønte jeg ingen verdens ting av, men herrefred så lekker den var å se på da? Surrealisme signert Finn-Eirik Rognan, fraværende Katakombe-veteran Nils J. Nesses partner in crime.
Madammen mener: Jeg har ikke helt sansen for slik kunstfilm. Veldig kort, men imponerende hvor mye kvinnelig nakenhet man får inn på 2 min.
OFFSIDE er en sånn film som fikk en del oppmerksomhet da den kom i 2006, men som jeg bare ikke fikk tid til å se. Det er gjerne en sånn film med hvert år, og de er vanligvis meget severdige (fjorårets hadde «The King of Kong», i 2007 så vi «Kabul Express»). Inntrykket mitt er at denne slo godt an, men selv syns jeg den var litt under forventet nivå. Jeg mistenker at oversettelsen hadde sine svakheter, uten at jeg helt klarer å sette noen finger på hva som ga meg den følelsen. Følelsen av at jeg hadde kost meg mer hvis jeg snakket språket var vanskelig å komme unna, men for all del: Dette er en severdig film som jeg anbefaler at alle får med seg. For de som lurer handler «Offside» om iranske jenter som ikke slipper inn på fotballkamp, og til dels om hvor vanskelig det er å forsvare en så snodig regel. En gla’film om noe som egentlig er langt mer alvorlig.
Madammen mener: Jeg er førnøyd med å ha sett den, men ville nok ikke sett denne på eget initiativ. Er enig med Ivers i at den nok er mer givende hvis man snakker orginalspråket.
DEPUTY DROOPY er en liten tegnefilm om den trøtte bikkja Droopy, Tor Andres første bidrag til årets program. Det er vanskelig å si noe om denne som ikke er sagt før, så jeg bare gjentar det: Her tar man et godt poeng, denger det til helvete og hjem igjen, og det er hysterisk morsomt. Man lager ikke tegnefilm som i ’55 lengre. Kjipt.
Madammen mener: Jeg har sett denne flere ganger tidligere og ler alltid veldig godt gjennom første halvdel, men har en lei tendens til å gå lei omtrentlig der. Stas at den var med!
THE LADY EVE fra 1941 skulle bli dagens største positive overraskelse for min del. Også denne ble lurt inn i programmet av Tor-Andre, og takk til ham for det. Romantiske komedier var ikke bare bedre før – de var direkte fabelaktige. I mange år har folk pøvd å innbille meg at den ultimate screwballkomedien, His Girl Friday, var noe å se på. Nå tror jeg på dem; jeg er screwballfrelst. En lekkerbisken av en film!
Madammen mener: Etter å ha sett denne forstår jeg de menneskene som har en lidenskapelig elsk for eldre romantiske komedier. Dette ga veldig mersmak. Jeg lo hjertelig gjennom hele filmen, anbefales på det varmeste.
MAT & QUIZ ble det også tid til. Nærmest som vanlig ordnet Typiske Tor-Andre pizza til alle, og for andre år på rad holdt jeg en aldri så liten quiz for de oppmøtte. Om du vil sjekke hvordan du gjør det kan du sjekke ut quizzen kjemisk fri for svar slik at du ikke fusker HER og fasiten finner du HER. Vinnerlaget dro hjem 15 poeng, respektabelt.
Madammen mener: Det burde vært obligatorisk på alle pizzasjapper å servere minst en pizza med ølsaus, nam! Bryggeriet Pizza leverer god mat, som vanlig. Ikke for å skryte for mye av mannemannen min, men årets quiz traff godt. Nivået var langt mer tilpasset publikumet i år enn i fjor og vi koste oss stort under quizen selv om vi endte opp som eneste lag uten premie.
VILSE I PANNKAKAN er noe svensk barnefjernsynshelvete fra 1975. Jeg har følgende å si om den: Fy faen. Fy faen i helvete! Hadde jeg sett dette som barn er jeg usikker på om jeg ikke hadde hatt et skap fullt av psykofarmaka i dag. Tenk deg Pompel og Pilt møter Taremareby under ei pannekake med en mentalt forstyrra forteller som i godt voksen alder skal portrettere en femåring. Fy faen. Fy faen i helvete.
Madammen mener: Ikke rart at svensker er rare.
KILINK ISTANBUL ‘DA ble min kebabfilm. Den er laget i 1967, men ville glatt bli tatt for å være laget på 30-tallet. Her får vi en oppvisning i tyrkisk film totale mangel på respekt for opphavesrett, publikum , gode undertekster, logikk og ellers alt man forbinder med god film. Når jeg sier at dette ble min kebabfilm betyr ikke det at jeg hinter om at den er tyrkisk, men at jeg forlot åstedet etter en halvtime for å kjøpe kebab. Og jeg var ikke en gang særlig sulten!
Madammen mener: Fantastisk oversettelsesjobb på denne, spesielt den «korrekte» bruken av engelsk grammatikk. Fniste masse den første halvtimen og ved en scene helt mot slutten (den der sekretæren tar av seg kåpa med et HA!). Cliffhanger av de sjeldne, spesielt med tanke på at resten av filmserien har gått tapt for ettertiden (var kanskje like greit?)…
BORN TO FIGHT er det Thomas så elegant kaller stuntporno. Handlingen er så som så, en terroristgruppe holder en landsby som gisler for å få tilbake lederen sin, men de får så hatten passer av et lag med idrettsutøvere som tilfeldigvis er i landsbyen for å dele ut gode opplevelser og leketøy. Ekstremt mange tøffe stunt, spesielt med tanke på at alt holdes innenfor fysikkens lovverk. Imponerende bilder, men substansen er jo så som så. Perfekt valg som kveldens nest siste.
Madammen mener: Sovna. Jeg tror det var okei action. Det var noen imponerende teknikker som blandet ulike idrettsgrener med kampsport. Vondt å se stuntoppsummeringa som gikk parallelt med rulleteksten. Han ene skuespilleren brakk begge beina tvert av og en annen holdt på å få hode knust av en semitrailer.
REPO! THE GENETIC OPERA er et høydepunkt av midnattsfilmene (misforstå meg rett, de to foregående har vært ganske tøffe, men denne var nærmest skreddersydd for å holde meg våken de to siste timene) for meg. Jeg falt ikke pladask for musikken, men skuespillerne og formen på det hele var fantastisk. Anthony Stewart Head er strålende, Alexa Vega er strålende og Paul Sorvino er enda mer strålende enn alle andre til sammen. Alt er strålende.
Madammen mener: Hva kan jeg si… Jeg elsker jo denne typen film/musikal. Moro for store og små… eller kanskje mest store. Blod og gørr fra ende til annen blandet med fin sang funker hver gang :D Også er jo Giles med, det kan jo ikke gå galt.
Og med denne lurvete gjennomgangen er jeg vel ferdig, og kan begynne å glede meg til neste år. Hvis kurven fortsetter (og hvis han Hjorthen holder seg hjemme) blir Katakombene10 noe helt spesielt. Kudos til arrangør for et knallsterkt program (sans tyrkerfilmen), og takk til Skien for god kebab.
Les også: Fred ut, Sønn om Katakombene 09, Tor Andres referatog skriveriene til førstereisjenta Sonja. Som hun påpeker vil det nok bli flere referater herfra, følg med på Filmdagbok for oppdatert liste.
Omtrent (eller helt nøyaktig) slik så programmet ut i år:
SITA SINGS THE BLUES var en frisk åpningsfilm. Hele godbiten er kreert i Java av Nina Paley, som i følge Thomas har tjent en god del penger på denne til tross for å ha gitt den ut under Creatice Commons-lisens. Ikke vanskelig å forstå hvorfor, for å si det slik (sku bare mangle, hun brukte 5 år på hele stasen). Denne filmen forteller to historier parallellt: Et selvopplevd samlivsbrudd og et sagn fra Ramayama om Sitas noe problematiske forhold til mannen hun elsker, prins/kong Rama. Mye artig animasjon, og er det en ting Paley ikke gidder så er det å binde seg til ett kunstnerisk uttrykk. Krydderet er låter fra gamle dager, sunget av Annette Hanshaw, elegant flettet inn som små musikkvideoer i det indiske sagnet. Lekre saker.
Madammen mener: Litt lang, men utrolig vakker. Jeg likte veldig godt at det er brukt ulike animasjonsstiler gjennom hele filmen. Likte også veldig godt bruken av de gamle sangene, tekst og stemning passet veldig godt til sagnet.
THE LAND THAT TIME FORGOT er en B-film fra 1975 som traff meg midt i hjerterota. Hovedrolleinnehaver Doug mcClure må da være inspirasjonen for Troy mcClure i the Simpsons? Denne filmen er basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, og handler om… eh.. landet som tiden glemte. Her er det dinosaurer, nazister, u-båter og steinalderfolk i rikt monn, spesielt herlige er pterodaktylene som Sonja fort konkluderte med at var mer glideøgler enn flygeøgler. Det er visst også laget en oppfølger, den må jeg få sett. Under introduksjonen fortalte Thomas at en av manusskribentene het Morecock, noe som sørget for høylydt fnising i salen. Årets skuffelse var å komme hjem, sjekke imdb.com og finne ut at navnet staves Moorcock. «Mer penis» er artigere enn «ås og dal-penis», mener nå jeg. Dette var vel mildt sagt en digresjon…
Madammen mener: Fnis. Fabelaktige spesialeffekter! Grei handling og fint kvinnesyn. Jeg har veldig lyst til å se oppfølgeren.
COME FULL CIRCLE skjønte jeg ingen verdens ting av, men herrefred så lekker den var å se på da? Surrealisme signert Finn-Eirik Rognan, fraværende Katakombe-veteran Nils J. Nesses partner in crime.
Madammen mener: Jeg har ikke helt sansen for slik kunstfilm. Veldig kort, men imponerende hvor mye kvinnelig nakenhet man får inn på 2 min.
OFFSIDE er en sånn film som fikk en del oppmerksomhet da den kom i 2006, men som jeg bare ikke fikk tid til å se. Det er gjerne en sånn film med hvert år, og de er vanligvis meget severdige (fjorårets hadde «The King of Kong», i 2007 så vi «Kabul Express»). Inntrykket mitt er at denne slo godt an, men selv syns jeg den var litt under forventet nivå. Jeg mistenker at oversettelsen hadde sine svakheter, uten at jeg helt klarer å sette noen finger på hva som ga meg den følelsen. Følelsen av at jeg hadde kost meg mer hvis jeg snakket språket var vanskelig å komme unna, men for all del: Dette er en severdig film som jeg anbefaler at alle får med seg. For de som lurer handler «Offside» om iranske jenter som ikke slipper inn på fotballkamp, og til dels om hvor vanskelig det er å forsvare en så snodig regel. En gla’film om noe som egentlig er langt mer alvorlig.
Madammen mener: Jeg er førnøyd med å ha sett den, men ville nok ikke sett denne på eget initiativ. Er enig med Ivers i at den nok er mer givende hvis man snakker orginalspråket.
DEPUTY DROOPY er en liten tegnefilm om den trøtte bikkja Droopy, Tor Andres første bidrag til årets program. Det er vanskelig å si noe om denne som ikke er sagt før, så jeg bare gjentar det: Her tar man et godt poeng, denger det til helvete og hjem igjen, og det er hysterisk morsomt. Man lager ikke tegnefilm som i ’55 lengre. Kjipt.
Madammen mener: Jeg har sett denne flere ganger tidligere og ler alltid veldig godt gjennom første halvdel, men har en lei tendens til å gå lei omtrentlig der. Stas at den var med!
THE LADY EVE fra 1941 skulle bli dagens største positive overraskelse for min del. Også denne ble lurt inn i programmet av Tor-Andre, og takk til ham for det. Romantiske komedier var ikke bare bedre før – de var direkte fabelaktige. I mange år har folk pøvd å innbille meg at den ultimate screwballkomedien, His Girl Friday, var noe å se på. Nå tror jeg på dem; jeg er screwballfrelst. En lekkerbisken av en film!
Madammen mener: Etter å ha sett denne forstår jeg de menneskene som har en lidenskapelig elsk for eldre romantiske komedier. Dette ga veldig mersmak. Jeg lo hjertelig gjennom hele filmen, anbefales på det varmeste.
MAT & QUIZ ble det også tid til. Nærmest som vanlig ordnet Typiske Tor-Andre pizza til alle, og for andre år på rad holdt jeg en aldri så liten quiz for de oppmøtte. Om du vil sjekke hvordan du gjør det kan du sjekke ut quizzen kjemisk fri for svar slik at du ikke fusker HER og fasiten finner du HER. Vinnerlaget dro hjem 15 poeng, respektabelt.
Madammen mener: Det burde vært obligatorisk på alle pizzasjapper å servere minst en pizza med ølsaus, nam! Bryggeriet Pizza leverer god mat, som vanlig. Ikke for å skryte for mye av mannemannen min, men årets quiz traff godt. Nivået var langt mer tilpasset publikumet i år enn i fjor og vi koste oss stort under quizen selv om vi endte opp som eneste lag uten premie.
VILSE I PANNKAKAN er noe svensk barnefjernsynshelvete fra 1975. Jeg har følgende å si om den: Fy faen. Fy faen i helvete! Hadde jeg sett dette som barn er jeg usikker på om jeg ikke hadde hatt et skap fullt av psykofarmaka i dag. Tenk deg Pompel og Pilt møter Taremareby under ei pannekake med en mentalt forstyrra forteller som i godt voksen alder skal portrettere en femåring. Fy faen. Fy faen i helvete.
Madammen mener: Ikke rart at svensker er rare.
KILINK ISTANBUL ‘DA ble min kebabfilm. Den er laget i 1967, men ville glatt bli tatt for å være laget på 30-tallet. Her får vi en oppvisning i tyrkisk film totale mangel på respekt for opphavesrett, publikum , gode undertekster, logikk og ellers alt man forbinder med god film. Når jeg sier at dette ble min kebabfilm betyr ikke det at jeg hinter om at den er tyrkisk, men at jeg forlot åstedet etter en halvtime for å kjøpe kebab. Og jeg var ikke en gang særlig sulten!
Madammen mener: Fantastisk oversettelsesjobb på denne, spesielt den «korrekte» bruken av engelsk grammatikk. Fniste masse den første halvtimen og ved en scene helt mot slutten (den der sekretæren tar av seg kåpa med et HA!). Cliffhanger av de sjeldne, spesielt med tanke på at resten av filmserien har gått tapt for ettertiden (var kanskje like greit?)…
BORN TO FIGHT er det Thomas så elegant kaller stuntporno. Handlingen er så som så, en terroristgruppe holder en landsby som gisler for å få tilbake lederen sin, men de får så hatten passer av et lag med idrettsutøvere som tilfeldigvis er i landsbyen for å dele ut gode opplevelser og leketøy. Ekstremt mange tøffe stunt, spesielt med tanke på at alt holdes innenfor fysikkens lovverk. Imponerende bilder, men substansen er jo så som så. Perfekt valg som kveldens nest siste.
Madammen mener: Sovna. Jeg tror det var okei action. Det var noen imponerende teknikker som blandet ulike idrettsgrener med kampsport. Vondt å se stuntoppsummeringa som gikk parallelt med rulleteksten. Han ene skuespilleren brakk begge beina tvert av og en annen holdt på å få hode knust av en semitrailer.
REPO! THE GENETIC OPERA er et høydepunkt av midnattsfilmene (misforstå meg rett, de to foregående har vært ganske tøffe, men denne var nærmest skreddersydd for å holde meg våken de to siste timene) for meg. Jeg falt ikke pladask for musikken, men skuespillerne og formen på det hele var fantastisk. Anthony Stewart Head er strålende, Alexa Vega er strålende og Paul Sorvino er enda mer strålende enn alle andre til sammen. Alt er strålende.
Madammen mener: Hva kan jeg si… Jeg elsker jo denne typen film/musikal. Moro for store og små… eller kanskje mest store. Blod og gørr fra ende til annen blandet med fin sang funker hver gang :D Også er jo Giles med, det kan jo ikke gå galt.
Og med denne lurvete gjennomgangen er jeg vel ferdig, og kan begynne å glede meg til neste år. Hvis kurven fortsetter (og hvis han Hjorthen holder seg hjemme) blir Katakombene10 noe helt spesielt. Kudos til arrangør for et knallsterkt program (sans tyrkerfilmen), og takk til Skien for god kebab.
Les også: Fred ut, Sønn om Katakombene 09, Tor Andres referatog skriveriene til førstereisjenta Sonja. Som hun påpeker vil det nok bli flere referater herfra, følg med på Filmdagbok for oppdatert liste.