Johnny Guitar (Nicholas Ray, USA 1954)
Delhi Belly (Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011)
Hukkle (Geörgy Palfy, Ungarn 2002)
The Tempest (Julie Taymor, England 2010)
The Room (Tommy Wiseau, USA 2003)
The Dark Knight Returns Pt.2 (Jay Oliva, USA 2013)
Juan of the Dead (Alejandro Brugués, Cuba 2011)
DESSUTEN
Iversen
Å oppsummere hva Katakombene faktisk er lar jeg være i år. Fokuset må ligge på at jeg i år tangerte Hjorthen i antall deltagelser, etter at jeg gikk glipp av de aller første og han måtte melde pass denne gangen. Sug på den!
Her er mine tanker om filmene som Hjorthefar ikke fikk med seg:
12.00: Johnny Guitar
(Nicholas Ray, USA 1954, 1t 50m)
Siden fartsgrensene i Skiensområdet er latterlige kom vi noen minutter for sent til Katakombene i år, men jeg tror ikke vi gikk glipp av så altfor mye av «Johnny Guitar». I denne sterke programstarteren møter vi Johnny (Sterling Hayden, et ukjent navn for meg) som er innleid gitarist på saloonen til Vienna, spilt av Joan Crawford. Begge to er fantastiske i sine roller, spesielt Hayden gjør en god jobb med tanke på rollefigurens bakgrunn. Det ligger noe og ulmer under der, og man skal vel ikke vært verdensmester i IQ for å mistenke at Johnny er like god med pistolen som med gitaren, men Hayden tar med en slags… uro til roen, som jeg lot meg fascinere av.
Handlingen er ikke så komplisert, og heller ikke helt ukjent fra andre westerns: Vienna har kjøpt eiendom ved en kommende jernbane, noe lokale hot shots ikke har sansen for. Johnny Guitar er den innleide gitaristen som også har en romantisk forhistorie med Vienna, og på toppen av det hele renner det en sær gjeng (vanskelig å si om vi kan kalle dem skurker eller ikke) rundt i området og mistenkes for det meste gale som skjer.
Anbefales varmt, selv for deg som syns gammel western kan bli litt treg.
14.10: Delhi Belly
(Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011, 1t 43m)
Etter en god start fikk vi en knallbra følgefilm. Delhi Belly handler om tre til dels rufsete kamerater som både bor sammen og havner i trøbbel sammen. Det er imidlertid forloveden til den ene av kameratene som uforvarende sørger for gjengens problemer, etter en liten «transaksjon» med en for anledningen russisk Kim Bodnia.
Få med deg denne om du liker fargerike skurker, gøyale biljakter og overraskende tilfeller av sang og dans (ta det med ro, det er ikke for mange). Litt nervøs for at tittelene henspiller på litt barnslig toaletthumor? Ok, du har rett i det – men se Delhi Belly likevel.
16.10: Hukkle
(György Pálfi, Ungarn 2002, 1t 18m)
Ofte er det slik at filmer vi ser under Katakombene er den typen vi aldri hadde sett på eget initiativ, men så er det likevel veldig stas å ha sett dem. Det er ikke tilfellet her. Denne saken handler om en haug med flinke damer (jada, kudos for det), masse late menn og en kar som hikker (elendig skuespiller, men han er eldgammel så da er det visst greit). Det er noe begravelser og blomster som vokser et sted der også, men… Nei, denne var ikke helt min kopp te. Ikke liker jeg te heller.
17.50: the Tempest
(Julie Taymore, England 2010, 1t 50m)
Shakespeare og jeg har lenge hatt et godt forhold. Dette stykket har jeg aldri reflektert mye over, jeg har knapt nok tenkt på det i det hele tatt og langt mindre lest eller sett det oppført. Dessverre var jeg trøtt etter ungarsk hikkefilm (Ja, forresten: «Hukkle» er visst det ungarske onomatopoetikonet for hikking) og kom i skade for å blunde bort en halvtime ca midt i handlingen. Da jeg våknet løp Alfred Molina og Russell Brand rundt på skjermen iført kjoler, så det var jo et pluss.
Jeg likte veldig godt det lille jeg så, og kommer nok til å se hele ved en senere anledning. Beklager laber synsing.
20.40: Everybody wants to kill Bruce
(Alexandre Chauvat & Sylvain Denis, Frankrike 2013, 10m)
Morsomt. Bruce-fan Iversen approves.
20.50: The Room
(Tommy Wiseau, USA 2003, 1t 39m)
Jeg hadde hørt mye om The Room uten å helt tro på at dette kunne være det makkverket alle sier det er. Det viser seg at alle har rett, men likevel er dette så definitivt den filmen det kommer til å gå kortest tid før jeg må se igjen. «So bad it’s good» får en helt ny dimensjon av dette talentløse sammensuriet av en farse (for når det er så mange som kommer inn og ut av dører i løpet av halvannen time må det vel være en farse?).
Handlingen er… enkel. Wiseau spiller en great guy som har en mindre great kjæreste. Hun digger hans best friend og legger ikke særlig skjul på det. Innimellom kaster noen en ball til hverandre, men passer på å ikke stå langt fra hverandre. Tommy Wiseau gjør det meste selv, og jeg mistenker at han klarer å dra ned de andre skuespillernes prestasjoner med sin egen. Det er rett og slett et så lavt nivå at det er vanskelig å beskrive. Dette må oppleves.
I Junaiten vises denne ganske ofte på mindre kinokomplekser, hvor publikum roper replikker sammen med karakterene, kaster plastbestikk på skjermen (aner ikke hvorfor) og generelt koser seg med Wiseaus miserable epos. Wiseau er en historie for seg selv, og er vel verdt et Youtube-søk.
Dette er filmen som riktignok stjeler halvannen time av livet ditt, men til tross for all lidelsen får du så enormt mye igjen for offeret ditt. Anbefales hardt og lenge. Med sprit.
22.50: the Dark Knight Returns pt. 2
(Jay Oliva, USA 2013, 1t 16m)
Tegnefilm! Batman!
Da vet du at Iversen allerede er happy. Nok sagt.
00.20: Juan de los Muertos
(Alejandro Brugués, Cuba 2011, 1t 32m)
Jeg så for meg en shot-for-shot remake av Shaun of the Dead, men dette er altså en film som står på egne bein. Det er gode bein også, vil jeg påstå. Cuba zombifiseres, Juan og kompaniet hans forsøker å profittere på problemet.
Zombie-filmer er sjelden fulle av hjertevarme og lun humor, men her får du begge deler. Her er det mye fortid som antydes uten å males helt ut, det fungerer godt. Skuespillerne er knallbra over hele fjøla og historien er god (til zombiefilm å være). Nok en film jeg varmt kan anbefale.
Som en slags konklusjon vil jeg nok si at programmet nok har en bredere appell enn de fleste tidligere år, og for meg er det helt i orden. Thomas er så god til å velge ut de gode filmene at jeg kan tilgi den ene dårlige (ok, urettferdig å kalle «Hukkle» dårlig – men jeg likte den ikke). Takk igjen for et herlig arrangement!
Et sted innimellom filmene ble det som vanlig bestilt pizza i nabosjappa, eminent administrert av Katakombe-veteran Tor Andre. Dette er et prosjekt jeg støtter hvert år, selv om vi aldri bestiller så mange pizzaer jeg vil ha. Med årene har vi imidlertid kommet til en slags uuttalt enighet om at så lenge jeg får bestemme at vi bestiller den pizzaen med ølsaus lar jeg være å krangle. Det blir uansett alltid nok pizza, spesielt med tanke på at store deler av dagen også går med til å momse på Grys legendariske brownies. Disse holdt enorm kvalitet i år, som vanlig. Takk også til Marchus som spanderte Laphroaig!
Ta også en tur til Filmdagbok for anmeldelser, eller kanskje du vil lese hva Sonja tenker om årets program? I begge tilfeller tror jeg du må leke litt Google, da ingen av dem har tagget innleggene sine. Fy faen. Slapt.
En takk må også rettes til Madammen, Filmdagbok-Asbjørn, Sonja og Katakombe-veteran Sigurd for strålende selskap på tur, under overnatting og i katakombene. Neste år skal jeg og Sigurd vurdere å ta med Nerf-guns til flere enn bare oss selv. Da blir’e liv, RAI RAI!
Her er mine tanker om filmene som Hjorthefar ikke fikk med seg:
12.00: Johnny Guitar
(Nicholas Ray, USA 1954, 1t 50m)
Siden fartsgrensene i Skiensområdet er latterlige kom vi noen minutter for sent til Katakombene i år, men jeg tror ikke vi gikk glipp av så altfor mye av «Johnny Guitar». I denne sterke programstarteren møter vi Johnny (Sterling Hayden, et ukjent navn for meg) som er innleid gitarist på saloonen til Vienna, spilt av Joan Crawford. Begge to er fantastiske i sine roller, spesielt Hayden gjør en god jobb med tanke på rollefigurens bakgrunn. Det ligger noe og ulmer under der, og man skal vel ikke vært verdensmester i IQ for å mistenke at Johnny er like god med pistolen som med gitaren, men Hayden tar med en slags… uro til roen, som jeg lot meg fascinere av.
Handlingen er ikke så komplisert, og heller ikke helt ukjent fra andre westerns: Vienna har kjøpt eiendom ved en kommende jernbane, noe lokale hot shots ikke har sansen for. Johnny Guitar er den innleide gitaristen som også har en romantisk forhistorie med Vienna, og på toppen av det hele renner det en sær gjeng (vanskelig å si om vi kan kalle dem skurker eller ikke) rundt i området og mistenkes for det meste gale som skjer.
Anbefales varmt, selv for deg som syns gammel western kan bli litt treg.
14.10: Delhi Belly
(Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011, 1t 43m)
Etter en god start fikk vi en knallbra følgefilm. Delhi Belly handler om tre til dels rufsete kamerater som både bor sammen og havner i trøbbel sammen. Det er imidlertid forloveden til den ene av kameratene som uforvarende sørger for gjengens problemer, etter en liten «transaksjon» med en for anledningen russisk Kim Bodnia.
Få med deg denne om du liker fargerike skurker, gøyale biljakter og overraskende tilfeller av sang og dans (ta det med ro, det er ikke for mange). Litt nervøs for at tittelene henspiller på litt barnslig toaletthumor? Ok, du har rett i det – men se Delhi Belly likevel.
16.10: Hukkle
(György Pálfi, Ungarn 2002, 1t 18m)
Ofte er det slik at filmer vi ser under Katakombene er den typen vi aldri hadde sett på eget initiativ, men så er det likevel veldig stas å ha sett dem. Det er ikke tilfellet her. Denne saken handler om en haug med flinke damer (jada, kudos for det), masse late menn og en kar som hikker (elendig skuespiller, men han er eldgammel så da er det visst greit). Det er noe begravelser og blomster som vokser et sted der også, men… Nei, denne var ikke helt min kopp te. Ikke liker jeg te heller.
17.50: the Tempest
(Julie Taymore, England 2010, 1t 50m)
Shakespeare og jeg har lenge hatt et godt forhold. Dette stykket har jeg aldri reflektert mye over, jeg har knapt nok tenkt på det i det hele tatt og langt mindre lest eller sett det oppført. Dessverre var jeg trøtt etter ungarsk hikkefilm (Ja, forresten: «Hukkle» er visst det ungarske onomatopoetikonet for hikking) og kom i skade for å blunde bort en halvtime ca midt i handlingen. Da jeg våknet løp Alfred Molina og Russell Brand rundt på skjermen iført kjoler, så det var jo et pluss.
Jeg likte veldig godt det lille jeg så, og kommer nok til å se hele ved en senere anledning. Beklager laber synsing.
20.40: Everybody wants to kill Bruce
(Alexandre Chauvat & Sylvain Denis, Frankrike 2013, 10m)
Morsomt. Bruce-fan Iversen approves.
20.50: The Room
(Tommy Wiseau, USA 2003, 1t 39m)
Jeg hadde hørt mye om The Room uten å helt tro på at dette kunne være det makkverket alle sier det er. Det viser seg at alle har rett, men likevel er dette så definitivt den filmen det kommer til å gå kortest tid før jeg må se igjen. «So bad it’s good» får en helt ny dimensjon av dette talentløse sammensuriet av en farse (for når det er så mange som kommer inn og ut av dører i løpet av halvannen time må det vel være en farse?).
Handlingen er… enkel. Wiseau spiller en great guy som har en mindre great kjæreste. Hun digger hans best friend og legger ikke særlig skjul på det. Innimellom kaster noen en ball til hverandre, men passer på å ikke stå langt fra hverandre. Tommy Wiseau gjør det meste selv, og jeg mistenker at han klarer å dra ned de andre skuespillernes prestasjoner med sin egen. Det er rett og slett et så lavt nivå at det er vanskelig å beskrive. Dette må oppleves.
I Junaiten vises denne ganske ofte på mindre kinokomplekser, hvor publikum roper replikker sammen med karakterene, kaster plastbestikk på skjermen (aner ikke hvorfor) og generelt koser seg med Wiseaus miserable epos. Wiseau er en historie for seg selv, og er vel verdt et Youtube-søk.
Dette er filmen som riktignok stjeler halvannen time av livet ditt, men til tross for all lidelsen får du så enormt mye igjen for offeret ditt. Anbefales hardt og lenge. Med sprit.
22.50: the Dark Knight Returns pt. 2
(Jay Oliva, USA 2013, 1t 16m)
Tegnefilm! Batman!
Da vet du at Iversen allerede er happy. Nok sagt.
00.20: Juan de los Muertos
(Alejandro Brugués, Cuba 2011, 1t 32m)
Jeg så for meg en shot-for-shot remake av Shaun of the Dead, men dette er altså en film som står på egne bein. Det er gode bein også, vil jeg påstå. Cuba zombifiseres, Juan og kompaniet hans forsøker å profittere på problemet.
Zombie-filmer er sjelden fulle av hjertevarme og lun humor, men her får du begge deler. Her er det mye fortid som antydes uten å males helt ut, det fungerer godt. Skuespillerne er knallbra over hele fjøla og historien er god (til zombiefilm å være). Nok en film jeg varmt kan anbefale.
Som en slags konklusjon vil jeg nok si at programmet nok har en bredere appell enn de fleste tidligere år, og for meg er det helt i orden. Thomas er så god til å velge ut de gode filmene at jeg kan tilgi den ene dårlige (ok, urettferdig å kalle «Hukkle» dårlig – men jeg likte den ikke). Takk igjen for et herlig arrangement!
Et sted innimellom filmene ble det som vanlig bestilt pizza i nabosjappa, eminent administrert av Katakombe-veteran Tor Andre. Dette er et prosjekt jeg støtter hvert år, selv om vi aldri bestiller så mange pizzaer jeg vil ha. Med årene har vi imidlertid kommet til en slags uuttalt enighet om at så lenge jeg får bestemme at vi bestiller den pizzaen med ølsaus lar jeg være å krangle. Det blir uansett alltid nok pizza, spesielt med tanke på at store deler av dagen også går med til å momse på Grys legendariske brownies. Disse holdt enorm kvalitet i år, som vanlig. Takk også til Marchus som spanderte Laphroaig!
Ta også en tur til Filmdagbok for anmeldelser, eller kanskje du vil lese hva Sonja tenker om årets program? I begge tilfeller tror jeg du må leke litt Google, da ingen av dem har tagget innleggene sine. Fy faen. Slapt.
En takk må også rettes til Madammen, Filmdagbok-Asbjørn, Sonja og Katakombe-veteran Sigurd for strålende selskap på tur, under overnatting og i katakombene. Neste år skal jeg og Sigurd vurdere å ta med Nerf-guns til flere enn bare oss selv. Da blir’e liv, RAI RAI!