Vargtimmen (Ingmar Bergman, Sverige 1968)
The King of Kong: A Fistful of Quarters (Seth Gordon, USA 2007)
Mr. Moto takes a Chance (Norman Foster, USA 1938)
The White Sun of the Desert (Vladimir Motyl, Sovjetunionen 1970)
Cannibal! the Musical (Trey Parker, USA 1993)
Once Upon a Time in China II (Tsui Hark, Hong Kong 1992)
The Holy Mountain (Alejandro Jodorowsky, Mexico 1975)
DESSUTEN
Hjorthen
Ingen oppdateringer siden sist onsdag, og allikevel var det nesten 600 unike sjeler innom her i løpet av gårsdagen. Uten at jeg kan se at det skal være noen link noe sted som sørger for trafikken. Hva er det som skjer? Har verden gått av hengslene? Har TV-tilbudet vært så føkkings dårlig den siste uka? Har Virrvarr lagt ned bloggen sin mens jeg har vært borte og sendt hundrevis av lesere på hvileløs jakt ut i nettets krinkelkroker? Kan jeg rett og slett la være å skrive noe, og allikevel vil folk fortsette å renne ned dørene her?
Neppe.
Årsaken til mitt fravær har vært en kombinasjon av ærend på østlandet, hvorav Fred Uts årlige arrangement for filmbloggere og andre utryddingstruede arter er mest naturlig å blogge om. Som vanlig så var det en Shpadoinkle dag. Dette var tredje året hvor dette arrangementet, som stort sett bare blir kalt for Katakombene, gikk av stabelen, og det var faktisk første gangen jeg har fått med meg absolutt alle langfilmene. Det vil si film fra klokken 12.00 på formiddagen, til omtrent klokken 02.15 på natten. Her kommer en gjennomgang av programmet:
Vi begynte relativt tungt med den ikke helt ukjente Vargtimmen. Bergman altså. Liv Ullmann altså. Horror altså.
Vent…Horror?
Jo, Fred Ut insisterer på det, og jeg er enig. Dette er skrekk, og noe av det mest creepy jeg har sett på en god stund. Jomfrukilden inspirerte Wes Craven til å lage The Last House on the Left, noe som på en måte gjør Bergman til en slags gudfar for den skitnere delen av horrorsjangeren, men Vargtimmen er en mye bedre film enn Jomfrukilden, og langt mer skremmende. Andre filmer var kanskje mer underholdende i årets program, men jeg lurer på om ikke dette allikevel var den beste filmen vi så denne lørdagen.
Men det passet godt med noe lettere mens vi fordøyet knallstarten, og overgangen til The King of Kong var stor, men perfekt.
Denne filmen surrer rundt i filmklubbuniverset i disse dager, Bergen filmklubb viste den for en måned siden, og det er ikke så rart. Dette er en fascinerende dokumentarfilm om kampen om verdensrekorden i Donkey Kong. Billy Mitchell hadde rekorden i 20 år, men når Steve Wiebe blir arbeidsledig og setter seg til i garasjen med en spillemaskin så begynner ting å skje.
En enkel og billig dokumentar, men fryktelig underholdende. Her er det vinklet slik at Wiebe blir den gode som kjemper en kamp mot systemet, og mot den onde Mitchell som ikke skyr noen midler for å beholde rekorden sin. Filmen er sannsynligvis vinklet urettferdig ufordelaktig for Mitchell, så resultatet er kanskje mer fiksjon enn fakta, men hva gjør vel det? Her er det uansett lærdom å hente nå som vi snart skal i gang med Tordenblogg igjen.
Billy Mitchell har forresten fortsatt rekorden for verste hockeysveis noensinne.
Mister Moto Takes a Chance var neste film ut, en glemt liten billigfilm fra 1938, del av en serie på åtte filmer eller noe sånt, om den japanske luringen Mr.Moto. Noen ganger detektiv, noen ganger hemmelig agent, og alltid med et godt grep om hva som foregår i kulissene. Filmen ga meg flashbacks til barndommens Tarzanfilmer, jeg ventet hvert øyeblikk å se Johnny Weissmuller svinge seg fra tre til halv fire, men han kom dessverre aldri.
Hvilket får meg til å lure på om det er en god ide å gå til anskaffelse av et par gode gamle Tarzanfilmer?
Vi mistet ikke motet av Mister Moto, men dette er jo en bagatell og ren kuriosa. Ganske underholdende er den, men jeg kommer neppe til å se de andre syv filmene i serien.
Noe av det beste med Katakombene, etter min mening, er at dette er noe som gir inspirasjon til å gå litt utenfor de opptråkkede stiene når man velger film. Siden i fjor så har jeg sånn delvis sett film med tanke på å finne aktuelle forslag til årets arrangement, og jammen klarte jeg å snike en film med i programmet. Noe jeg ser som en stor ære.
Filmen jeg fikk med var White Sun of the Desert, russernes svar på Flåklypa, i det at det sannsynligvis er den mest populære russiske filmen gjennom alle tider. Jeg hadde altså sett denne før, og det kan dere lese mer om her. I stedet for å nyte filmen ble jeg dermed sittende og prøve å analysere stemningen blant resten av publikummet, for om mulig å finne ut om den falt i smak eller ei.
Til tross for at plotet er, som Fred Ut sa, omtrent på nivå med en middels epsiode av A-team, så synes jeg dette er en sjarmerende film, med en fin og lavmælt humor, som passet fint inn i denne sammenhengen. Og kanskje hadde Sarah Palin hatt bedre kontroll på Russland og utenrikspolitikken om hun hadde sett denne filmen i stedet for å sitte på verandaen med kikkert og skue over til Putin?
Jeg tror den falt sånn nogenlunde i smak, folk lo på de rette stedene, og det blir selvfølgelig nødvendig å prøve å snike en film inn i programmet neste år også.
Så var det klart for en liten kortfilm, men den gikk jeg glipp av siden det var matpause etterpå, og Habben og jeg fant det opportunt å bruke denne kortfilmen til å finne en minibank, og dessuten ta en svipp forbi mekka, eller Skagerak Arena da, som den jo heter nå.
Etter matpausen var det klart for Cannibal the Musical, en musikalsk b-film av herrene bak South Park, Trey Parker og Matt Stone. Alfred Packer skal guide et lite følge gjennom fjellene til Colorado en vinter, men alt går galt, og til slutt er det bare Packer igjen, resten av følget er spist opp, og Packer er dømt til døden for å ha drept og spist dem.
På sitt beste er det noe nesten Pythonsk over humoren, og filmen er absolutt verdt å se,men akkurat som med South Park-epiosodene så har jeg litt trøbbel med å holde interessen oppe hele veien fra start til mål. Mulig jeg begynte litt for sent på whiskyen.
Once Upon a Time in China 2 er en av de aller beste kung fu-filmene jeg har duppet av til, og det jeg så før og etter min lille powernap gjør meg også ganske sikker på at det er en av de aller beste kung fu-filmene jeg har sett. Det er bare det at jeg er bittelitt lei av kung fu-filmer nå.
Også var det litt i overkant mye dialog på bakerste benk mens det sto på.
Et klassisk eksempel på at “det er ikke deg, det er meg”, det der altså. Jeg hadde antagelig digga den veldig hadde jeg sett den før f.eks House of Flying Daggers eller hva den nå het igjen, men denne gangen ble ikke dette helt fulltreff.
Så var det avslutningen da, The Holy Mountain av den ikke helt rettvendte regissøren Alejandro Jodorowsky. En kristuslignende fyr vaser rundt fra den ene uforståelige scenen til den andre. Mye religiøse bilder, mye syke syke greier, og en film som trekker seg unna enhver normal vurdering og/eller klassifisering.
Ja, det er antagelig det sykeste og særeste jeg noen gang har sett, og det mener jeg positivt. Det er åpenbart at det er en tanke bak det hele, men man skal nok se den et par-tre ganger før man får noe vettugt ut av den?
Uansett en ubegripelig og fantastisk film, som sammen med Vargtimmen nok er den filmen jeg kommer til å ha med meg lengst fra dette selskapet.
Ellers så synes jeg arrangementet nå har satt seg ganske bra, Iversen serverte kviss der mitt lag kom på en knepen andreplass, og jeg venter med spenning på resultatet av dopingtesten av vinnerlaget. Jeg frykter ugler i mosen der, enten var det doping, ellers så var dommeren kjøpt og betalt.
Og et år til neste gang er egentlig fryktelig lenge.
Fred Ut og Iversen har allerede avlevert rapport, og er det bare meg, eller er Fred Ut og Kung Fu-pandaen kliss like?
Neppe.
Årsaken til mitt fravær har vært en kombinasjon av ærend på østlandet, hvorav Fred Uts årlige arrangement for filmbloggere og andre utryddingstruede arter er mest naturlig å blogge om. Som vanlig så var det en Shpadoinkle dag. Dette var tredje året hvor dette arrangementet, som stort sett bare blir kalt for Katakombene, gikk av stabelen, og det var faktisk første gangen jeg har fått med meg absolutt alle langfilmene. Det vil si film fra klokken 12.00 på formiddagen, til omtrent klokken 02.15 på natten. Her kommer en gjennomgang av programmet:
Vi begynte relativt tungt med den ikke helt ukjente Vargtimmen. Bergman altså. Liv Ullmann altså. Horror altså.
Vent…Horror?
Jo, Fred Ut insisterer på det, og jeg er enig. Dette er skrekk, og noe av det mest creepy jeg har sett på en god stund. Jomfrukilden inspirerte Wes Craven til å lage The Last House on the Left, noe som på en måte gjør Bergman til en slags gudfar for den skitnere delen av horrorsjangeren, men Vargtimmen er en mye bedre film enn Jomfrukilden, og langt mer skremmende. Andre filmer var kanskje mer underholdende i årets program, men jeg lurer på om ikke dette allikevel var den beste filmen vi så denne lørdagen.
Men det passet godt med noe lettere mens vi fordøyet knallstarten, og overgangen til The King of Kong var stor, men perfekt.
Denne filmen surrer rundt i filmklubbuniverset i disse dager, Bergen filmklubb viste den for en måned siden, og det er ikke så rart. Dette er en fascinerende dokumentarfilm om kampen om verdensrekorden i Donkey Kong. Billy Mitchell hadde rekorden i 20 år, men når Steve Wiebe blir arbeidsledig og setter seg til i garasjen med en spillemaskin så begynner ting å skje.
En enkel og billig dokumentar, men fryktelig underholdende. Her er det vinklet slik at Wiebe blir den gode som kjemper en kamp mot systemet, og mot den onde Mitchell som ikke skyr noen midler for å beholde rekorden sin. Filmen er sannsynligvis vinklet urettferdig ufordelaktig for Mitchell, så resultatet er kanskje mer fiksjon enn fakta, men hva gjør vel det? Her er det uansett lærdom å hente nå som vi snart skal i gang med Tordenblogg igjen.
Billy Mitchell har forresten fortsatt rekorden for verste hockeysveis noensinne.
Mister Moto Takes a Chance var neste film ut, en glemt liten billigfilm fra 1938, del av en serie på åtte filmer eller noe sånt, om den japanske luringen Mr.Moto. Noen ganger detektiv, noen ganger hemmelig agent, og alltid med et godt grep om hva som foregår i kulissene. Filmen ga meg flashbacks til barndommens Tarzanfilmer, jeg ventet hvert øyeblikk å se Johnny Weissmuller svinge seg fra tre til halv fire, men han kom dessverre aldri.
Hvilket får meg til å lure på om det er en god ide å gå til anskaffelse av et par gode gamle Tarzanfilmer?
Vi mistet ikke motet av Mister Moto, men dette er jo en bagatell og ren kuriosa. Ganske underholdende er den, men jeg kommer neppe til å se de andre syv filmene i serien.
Noe av det beste med Katakombene, etter min mening, er at dette er noe som gir inspirasjon til å gå litt utenfor de opptråkkede stiene når man velger film. Siden i fjor så har jeg sånn delvis sett film med tanke på å finne aktuelle forslag til årets arrangement, og jammen klarte jeg å snike en film med i programmet. Noe jeg ser som en stor ære.
Filmen jeg fikk med var White Sun of the Desert, russernes svar på Flåklypa, i det at det sannsynligvis er den mest populære russiske filmen gjennom alle tider. Jeg hadde altså sett denne før, og det kan dere lese mer om her. I stedet for å nyte filmen ble jeg dermed sittende og prøve å analysere stemningen blant resten av publikummet, for om mulig å finne ut om den falt i smak eller ei.
Til tross for at plotet er, som Fred Ut sa, omtrent på nivå med en middels epsiode av A-team, så synes jeg dette er en sjarmerende film, med en fin og lavmælt humor, som passet fint inn i denne sammenhengen. Og kanskje hadde Sarah Palin hatt bedre kontroll på Russland og utenrikspolitikken om hun hadde sett denne filmen i stedet for å sitte på verandaen med kikkert og skue over til Putin?
Jeg tror den falt sånn nogenlunde i smak, folk lo på de rette stedene, og det blir selvfølgelig nødvendig å prøve å snike en film inn i programmet neste år også.
Så var det klart for en liten kortfilm, men den gikk jeg glipp av siden det var matpause etterpå, og Habben og jeg fant det opportunt å bruke denne kortfilmen til å finne en minibank, og dessuten ta en svipp forbi mekka, eller Skagerak Arena da, som den jo heter nå.
Etter matpausen var det klart for Cannibal the Musical, en musikalsk b-film av herrene bak South Park, Trey Parker og Matt Stone. Alfred Packer skal guide et lite følge gjennom fjellene til Colorado en vinter, men alt går galt, og til slutt er det bare Packer igjen, resten av følget er spist opp, og Packer er dømt til døden for å ha drept og spist dem.
På sitt beste er det noe nesten Pythonsk over humoren, og filmen er absolutt verdt å se,men akkurat som med South Park-epiosodene så har jeg litt trøbbel med å holde interessen oppe hele veien fra start til mål. Mulig jeg begynte litt for sent på whiskyen.
Once Upon a Time in China 2 er en av de aller beste kung fu-filmene jeg har duppet av til, og det jeg så før og etter min lille powernap gjør meg også ganske sikker på at det er en av de aller beste kung fu-filmene jeg har sett. Det er bare det at jeg er bittelitt lei av kung fu-filmer nå.
Også var det litt i overkant mye dialog på bakerste benk mens det sto på.
Et klassisk eksempel på at “det er ikke deg, det er meg”, det der altså. Jeg hadde antagelig digga den veldig hadde jeg sett den før f.eks House of Flying Daggers eller hva den nå het igjen, men denne gangen ble ikke dette helt fulltreff.
Så var det avslutningen da, The Holy Mountain av den ikke helt rettvendte regissøren Alejandro Jodorowsky. En kristuslignende fyr vaser rundt fra den ene uforståelige scenen til den andre. Mye religiøse bilder, mye syke syke greier, og en film som trekker seg unna enhver normal vurdering og/eller klassifisering.
Ja, det er antagelig det sykeste og særeste jeg noen gang har sett, og det mener jeg positivt. Det er åpenbart at det er en tanke bak det hele, men man skal nok se den et par-tre ganger før man får noe vettugt ut av den?
Uansett en ubegripelig og fantastisk film, som sammen med Vargtimmen nok er den filmen jeg kommer til å ha med meg lengst fra dette selskapet.
Ellers så synes jeg arrangementet nå har satt seg ganske bra, Iversen serverte kviss der mitt lag kom på en knepen andreplass, og jeg venter med spenning på resultatet av dopingtesten av vinnerlaget. Jeg frykter ugler i mosen der, enten var det doping, ellers så var dommeren kjøpt og betalt.
Og et år til neste gang er egentlig fryktelig lenge.
Fred Ut og Iversen har allerede avlevert rapport, og er det bare meg, eller er Fred Ut og Kung Fu-pandaen kliss like?
Iversen
om i fjor og året før arrangerte Fred ut, Sønn-Thomas minifestivalen Katakombene i.. katakombene under Lundetangen bryggeri i Skien. Dette er tredje gang man har vært samlet for å se film i dunkle og illeluktende omgivelser, men bare andre gangen jeg har vært til stede. I følge de heldige jævlene som har vært med alle tre gangene har det bare gått en vei; oppover. For hvert år klarer Thomas å komponere en enda bedre mix med filmer, og det blir hyggeligere og hyggeligere etterhvert som vi kan si «jaggu, deg møtte jeg i fjor jo!» for å bryte isen med ukjente Skiens-patrioter. På Fred ut, Sønn kan du lese arrangørens meninger om den herlige lørdagen, her har jeg tenkt å dele noen av mine. I år spanderer Madammen noen ord også!
VARGTIMMEN (1968) var første film ut, klokka hadde akkurat passert 12. Ingmar Bergman-filmen var omtrent som forventet; full av spenning og brutal klipping. Skuespillerprestasjonene er i toppklasse, og Liv Ullmann var slettes ikke noe øyesår i unge dager. Høydepunktet for min del var Bertil Anderberg, som spilte dritskumle Ernst von Merkens.
Madammens mening: Den beste av de tre Bergman-filmene jeg har sett så langt, travlere tempo hjelper bra på. Postivt overrasket.
DONKEY KONG måtte vi spille før vi skulle se neste film. Wii er ganske fint sånn sett, man kan presse kassa stappfull av klassiske spill. Med litt (mye) flaks og fusketrening dro jeg hjem kveldens high score og fikk premie donert av Hjorthen. Madammen ville ikke flashe sine overlegne Donkey Kong-skills, så hun får ikke mene stort om denne bolken av programmet.
THE KING OF KONG: A FISTFUL OF QUARTERS (2007) er en dokumentar om retrogamere. Fabelaktig (sikkert urettferdig) komponert film om Steve Wiebes kamp mot Bill Mitchell om poenghegemoniet i Donkey Kong-kretser. Se denne filmen om du vil finne ut hva en virkelig taper er, se etter Brian Kuh… Spenstige greier, og svarte til mine høye forventninger.
Madammens mening: Dritkult. Gleder meg allerede til Tor Andre & Iversens Katakombe-Wii-Extravaganza.
MR. MOTO TAKES A CHANCE (1938) er hele åtti år gammel i år, men holder seg helt forjæklig godt. Som Thomas så pent sa det, her får vi se en tysk skuespiller som spiller en japansk rollefigur på engelske i Kambodsja. At Mr. Moto minner skikkelig om en annen belgisk luring ble etter hvert mer enn jeg klarte å prosessere. Stor underholdning. Filmen handler om arkeologen/spionen mr. Moto som havner i stry sammen med en amerikansk flygerske og et lite film-team i den kambodsjanske jungelen.
Madammens mening: Smårasistiske stereotyper kan åpenbart være fantastisk det og, med all respekt. Kunne godt fordøyd flere filmer med mr. Moto.
QUIZ undertegnet deres undertegnede. Det var vel stort sett bare meg som hadde det moro med denne, av bortimot tyve mulige poeng dro vinnerlaget hjem syv…
Madammens mening: Nivået var da likandes? Det skal være litt vanskelig. På den annen side er det lett å si for hun som ikke fikk være med. Jeg er ikke snurt. Neida.
BELOE SOLNTSE PUSTYNI (1970) får delt førsteplass i konkurransen «filmer jeg ikke hadde noen tro på, men som overrasket positivt». Hjorthens bidrag til programmet er en russisk Western-film (eller en Eastern, som Hjorthefar påpekte) med artige figurer og mange flotte bilder av sandsletter. Obligatorisk for de som trenger å bli overbevist om at det er verdt det å se russisk film også. Denne filmen lider nok litt av tidspunktet den fikk på programmet, mange ventet på mat allerede. Likevel tror jeg de aller fleste koste seg?
Madammens mening: Litt kjedelig, til tross for gakk-gakk-damer (Ta den, Ivers!).
A WISH FOR WINGS THAT WORK (1991) er en tegnefilm med Opus og Bill fra Berke Breathed-tegneserien. En julespesial med sjel og varme – pepperkakene i lokalet fikk bein å gå på.
Madammens mening: Hadde forventet mer humor, men det ble mer humring enn haha. Søt animasjon.
MAT må til for den ivrige filmtitter. Som i fjor tok (typiske) Tor André ansvar og hadde allerede bestilt pizza før vi satt i gang Opus-filmen. Den pizzaen med ølsaus forsvant på mystisk vis, men vi konkluderte med at det egentlig ikke var så farlig.
Madammens mening: Hvor faen var ølpizzaen??
CANNIBAL: THE MUSICAL (1996) har jeg skrevet om før, og dette var mitt eget bidrag til programmet. Arrangør-Thomas har røpet at han ble litt skuffet, men så var forventningene skrudd i taket også. Tror denne slo an, jeg hørte ihvertfall mange lattersalver utenom mine egne. Filmens desidert beste vits var det imidlertid ingen som lo av… Fudge, Packer? Kudos til Nils, som har sett denne enda fler ganger enn meg. Bra mann.
Madammens mening: jeg har aldri vært så fornøyd med å klare å holde meg våken gjennom en hel film før! Nå kan jeg også smile gjenkjennende når Ivers og Ole synger sangene i lystige stunder (Madammen sovnet de to forrige gangene hun skulle sett denne, Ivers. anm.)
WONG FEI HUNG II: NAAM YI DONG JI KEUNG (1992) er en kung fu-film med Jet Li, og det er en sjanger jeg egentlig ikke liker. Det som er så fantastisk med Katakombene er at vi ser mange filmer vi ellers ikke hadde gitt en sjanse, og dette er filmen som deler plassering i «filmer jeg ikke hadde noen tro på, men som overrasket positivt»-kåringa. Storslagen action og artig dialog, en höjdare som virkelig ga meg gnist til å holde meg våken helt til the bitter end av årets Katakomber.
Madammens mening: Jeg likte den. Tekstede filmer er ikke min greie, asiatisk film like så. Denne likte jeg imidlertid godt, og ble ganske nysgjerrig på resten av filmserien.
THE HOLY MOUNTAIN (1973) er en film. Det er vel det mest fornuftige man kan si om denne saken… Holdt meg våken, mest av alt fordi det var umulig å ikke være nysgjerrig på hva slags faenskap den ville by på rundt neste sving. Avsluttes med en fantastisk dum meta-scene, og er glatt den særeste filmen jeg noensinne har sett, og jeg har altså sett El Topo (samme regissør). Glad jeg har sett den, men kommer aldri til å se den igjen. Bakfulle Jesuser som våkner opp i potetbinger full med gummiversjoner av seg selv, liksom? Herregud.
Madammens mening: Den vil jeg ikke uttale meg om, og i motsetning til ivers hadde jeg ikkeno problem med å snorke meg gjennom hele dritten.
Og det var vel alt, det er ikke utenkelig at Hjorthen også skribler ned noen tanker i løpet av uka? Jeg gleder meg til neste år!
Madammens mening: Jeg og!
VARGTIMMEN (1968) var første film ut, klokka hadde akkurat passert 12. Ingmar Bergman-filmen var omtrent som forventet; full av spenning og brutal klipping. Skuespillerprestasjonene er i toppklasse, og Liv Ullmann var slettes ikke noe øyesår i unge dager. Høydepunktet for min del var Bertil Anderberg, som spilte dritskumle Ernst von Merkens.
Madammens mening: Den beste av de tre Bergman-filmene jeg har sett så langt, travlere tempo hjelper bra på. Postivt overrasket.
DONKEY KONG måtte vi spille før vi skulle se neste film. Wii er ganske fint sånn sett, man kan presse kassa stappfull av klassiske spill. Med litt (mye) flaks og fusketrening dro jeg hjem kveldens high score og fikk premie donert av Hjorthen. Madammen ville ikke flashe sine overlegne Donkey Kong-skills, så hun får ikke mene stort om denne bolken av programmet.
THE KING OF KONG: A FISTFUL OF QUARTERS (2007) er en dokumentar om retrogamere. Fabelaktig (sikkert urettferdig) komponert film om Steve Wiebes kamp mot Bill Mitchell om poenghegemoniet i Donkey Kong-kretser. Se denne filmen om du vil finne ut hva en virkelig taper er, se etter Brian Kuh… Spenstige greier, og svarte til mine høye forventninger.
Madammens mening: Dritkult. Gleder meg allerede til Tor Andre & Iversens Katakombe-Wii-Extravaganza.
MR. MOTO TAKES A CHANCE (1938) er hele åtti år gammel i år, men holder seg helt forjæklig godt. Som Thomas så pent sa det, her får vi se en tysk skuespiller som spiller en japansk rollefigur på engelske i Kambodsja. At Mr. Moto minner skikkelig om en annen belgisk luring ble etter hvert mer enn jeg klarte å prosessere. Stor underholdning. Filmen handler om arkeologen/spionen mr. Moto som havner i stry sammen med en amerikansk flygerske og et lite film-team i den kambodsjanske jungelen.
Madammens mening: Smårasistiske stereotyper kan åpenbart være fantastisk det og, med all respekt. Kunne godt fordøyd flere filmer med mr. Moto.
QUIZ undertegnet deres undertegnede. Det var vel stort sett bare meg som hadde det moro med denne, av bortimot tyve mulige poeng dro vinnerlaget hjem syv…
Madammens mening: Nivået var da likandes? Det skal være litt vanskelig. På den annen side er det lett å si for hun som ikke fikk være med. Jeg er ikke snurt. Neida.
BELOE SOLNTSE PUSTYNI (1970) får delt førsteplass i konkurransen «filmer jeg ikke hadde noen tro på, men som overrasket positivt». Hjorthens bidrag til programmet er en russisk Western-film (eller en Eastern, som Hjorthefar påpekte) med artige figurer og mange flotte bilder av sandsletter. Obligatorisk for de som trenger å bli overbevist om at det er verdt det å se russisk film også. Denne filmen lider nok litt av tidspunktet den fikk på programmet, mange ventet på mat allerede. Likevel tror jeg de aller fleste koste seg?
Madammens mening: Litt kjedelig, til tross for gakk-gakk-damer (Ta den, Ivers!).
A WISH FOR WINGS THAT WORK (1991) er en tegnefilm med Opus og Bill fra Berke Breathed-tegneserien. En julespesial med sjel og varme – pepperkakene i lokalet fikk bein å gå på.
Madammens mening: Hadde forventet mer humor, men det ble mer humring enn haha. Søt animasjon.
MAT må til for den ivrige filmtitter. Som i fjor tok (typiske) Tor André ansvar og hadde allerede bestilt pizza før vi satt i gang Opus-filmen. Den pizzaen med ølsaus forsvant på mystisk vis, men vi konkluderte med at det egentlig ikke var så farlig.
Madammens mening: Hvor faen var ølpizzaen??
CANNIBAL: THE MUSICAL (1996) har jeg skrevet om før, og dette var mitt eget bidrag til programmet. Arrangør-Thomas har røpet at han ble litt skuffet, men så var forventningene skrudd i taket også. Tror denne slo an, jeg hørte ihvertfall mange lattersalver utenom mine egne. Filmens desidert beste vits var det imidlertid ingen som lo av… Fudge, Packer? Kudos til Nils, som har sett denne enda fler ganger enn meg. Bra mann.
Madammens mening: jeg har aldri vært så fornøyd med å klare å holde meg våken gjennom en hel film før! Nå kan jeg også smile gjenkjennende når Ivers og Ole synger sangene i lystige stunder (Madammen sovnet de to forrige gangene hun skulle sett denne, Ivers. anm.)
WONG FEI HUNG II: NAAM YI DONG JI KEUNG (1992) er en kung fu-film med Jet Li, og det er en sjanger jeg egentlig ikke liker. Det som er så fantastisk med Katakombene er at vi ser mange filmer vi ellers ikke hadde gitt en sjanse, og dette er filmen som deler plassering i «filmer jeg ikke hadde noen tro på, men som overrasket positivt»-kåringa. Storslagen action og artig dialog, en höjdare som virkelig ga meg gnist til å holde meg våken helt til the bitter end av årets Katakomber.
Madammens mening: Jeg likte den. Tekstede filmer er ikke min greie, asiatisk film like så. Denne likte jeg imidlertid godt, og ble ganske nysgjerrig på resten av filmserien.
THE HOLY MOUNTAIN (1973) er en film. Det er vel det mest fornuftige man kan si om denne saken… Holdt meg våken, mest av alt fordi det var umulig å ikke være nysgjerrig på hva slags faenskap den ville by på rundt neste sving. Avsluttes med en fantastisk dum meta-scene, og er glatt den særeste filmen jeg noensinne har sett, og jeg har altså sett El Topo (samme regissør). Glad jeg har sett den, men kommer aldri til å se den igjen. Bakfulle Jesuser som våkner opp i potetbinger full med gummiversjoner av seg selv, liksom? Herregud.
Madammens mening: Den vil jeg ikke uttale meg om, og i motsetning til ivers hadde jeg ikkeno problem med å snorke meg gjennom hele dritten.
Og det var vel alt, det er ikke utenkelig at Hjorthen også skribler ned noen tanker i løpet av uka? Jeg gleder meg til neste år!
Madammens mening: Jeg og!