Sweden: Heaven and Hell
Wages of Fear
Revenger's Tragedy
Snowpiercer
Q: the Winged Serpent
Twin Peaks: the Missing Pieces
DESSUTEN
Iversen
For åttende gang har jeg reist til Skien for å se filmer i noen skumle katakomber. I år var programmet satt sammen av 4 spillefilmer, 1 episode av en webreality, 1 mondodokumentar og 1 sammenstilling av bortklippede og utvidede scener fra en velkjent film. Litt mindre hektisk enn tidligere år, som betyr mer tid til å spise brownies, pizza og godteri. Ikke så dumt.
Her er hva vi koste oss med:
Svezia inferno e paradiso:
Dette er mondodokumentaren, som skal være en slags overdreven dokumentarform hvor filmskapere stort sett bare finner på ting. Jeg håper inderlig at mange som så denne på sekstitallet gikk fem på og flyttet til Sverige. Her blir det malt et bilde av svensker som stort sett bare puler rundt uten å tenke over at de går glipp av de dype følelsene som alle italierene naturligvis opplever, siden italienske kvinner bare har sex med menn de elsker. Ved flere anledninger oppstod det usikkerhet rundt hvorvidt det var lov å le eller ei, spesielt under en sekvens hvor svenske bikere i vaskebjørnluer helt umotivert gruppevoldtar ei svensk ungmø. Jeg innser jo at det ikke ser bra ut at et scenario som dette kan fremkalle den slags tvil, men det er noe over den hemningsløst surrealistiske fremstillingen som skaper en merkelig stemning. Nå som jeg er ferdig med å ro gjenstår det bare å anbefale at du heller ser filmen selv.
Le salaire de la peur:
Etter lettbeint omgang med psuedodokumentariske virkemidler hadde Thomas plassert en neglbiter med IMDb Top250-kredibilitet. Bra trekk. I en liten landsby, tilsynelatende befolket av arbeidsledige krigsforbrytere (ok, det er min tolkning) oppstår det behov for lastebilsjåfører med kalde føtter og rette tunger. Det skal transporteres nitroglyserin, som vi alle har lest i Lucky Luke at er dritskummelt. Og dritskummelt blir det faktisk, til tider. Når det ikke er skummelt er det ofte morsomt, og innimellom tankevekkende. Fin film, selv om de siste to minuttene ødelegger mye for meg.
Revengers tragedy:
Her har vi en luring, dere. Doctor Who spiller en enkemann som vil hevne seg på sin avdøde kones drapsmann, og det meste skjer i Shakepearianske vers ispedd noen moderne utbrudd. Det funker ganske bra, men jeg syntes ofte det hele ble påfallende likt med en annen film, som jeg trodde samme regissør står bak. Tvisten her er selvsagt at regissør Alex Cox aldri hadde noen finger med i filmen jeg syns ligner en del; Repo: The Genetic Opera. Confirmation bias, o’hoy!
Så ble det tid til en langpause. I år bestod programmet av litt lengre (og følgelig litt færre) spillefilmer, stort sett, og litt lengre pauser. Jeg står alltid på barrikadene for å bestille 11 pizzaer, men i år måtte jeg raskt innse at det slaget var tapt lenge før det ble utkjempet. Jeg tror vi var 14 deltagere, rundt regnet, i år. Det ble også tid til en musikkquiz, som Sonja, Tor Andre og jeg vant etter formidabel laginnsats. Toppquizzere hadde blitt rent sjalu over hvordan vi samarbeidet oss frem til enkelte svar.
Snowpiercer:
Etter mat skulle det bli popcornfilm. Årets beste for min del, selv om det er mye her som ikke fungerer helt optimalt. Som i «Le salaire de la peur» ødela slutten en del for meg. Ikke fordi den i utgangspunktet er dårlig, men fordi gjennomføringen er svak. Det virket som at man var klar for lunsj og bare slang sammen de siste minuttene. Alle minuttene før den tid var imidlertid veldig severdige. Det handler altså om at verden har fryst i hjel, med unntak av befolkningen på et tog som går på verdensomspennende skinner. Noen sa at denne filmen kunne beskrives som «The Raid: Redemption» på Orientekspressen, og det syns jeg stemmer ganske bra. I disse dager dukker denne opp på kino, og jeg kan varmt anbefale at du bruker dine sårt opptjente midler på et sete i en sal som viser Snowpiercer.
Hele Norge High Fiver, episode 2:
Dere har vel fått med dere at det er en ny realityserie på Youtube om dagen? Nei? Ok, da har du noen fine minutter i vente. Sjekk ut!
Q: The winged serpent:
I New York er det en svær fugl på drapstokt. Eller er det en drage? Eller en… gud? Hvem vet! Michael Moriarty havner litt ufrivillig midt i salaten av monstre, kriminelle og dritkule politifolk – og det er ganske artig. Ikke særlig bra, men veldig artig. Se denne sammen med venner.
Twin Peaks – the missing pieces:
Dagen ble avsluttet med bortklippede og utvidede scener fra Twin Peaks: Fire walk with me. Som Sonja har jeg bare lenket til TP:FWM siden dette strengt tatt ikke er en egen film. For de i publikum som nylig hadde sett nevnte film var nok dette et høydepunkt. For meg, en ordinær Twin Peaks-entusiast, ble det nok litt lite sammenheng og litt utfordrende stoff etter tolv timer med film. Jeg vil si det er severdig materiale, men ta det heller som en del av den legendariske Twin Peaks-kvelden du skal arrangere for å feire at vi får en tredje sesong i 2016.
Årets ‘komber var helt topp. 9/10, would do again.
Her er hva vi koste oss med:
Svezia inferno e paradiso:
Dette er mondodokumentaren, som skal være en slags overdreven dokumentarform hvor filmskapere stort sett bare finner på ting. Jeg håper inderlig at mange som så denne på sekstitallet gikk fem på og flyttet til Sverige. Her blir det malt et bilde av svensker som stort sett bare puler rundt uten å tenke over at de går glipp av de dype følelsene som alle italierene naturligvis opplever, siden italienske kvinner bare har sex med menn de elsker. Ved flere anledninger oppstod det usikkerhet rundt hvorvidt det var lov å le eller ei, spesielt under en sekvens hvor svenske bikere i vaskebjørnluer helt umotivert gruppevoldtar ei svensk ungmø. Jeg innser jo at det ikke ser bra ut at et scenario som dette kan fremkalle den slags tvil, men det er noe over den hemningsløst surrealistiske fremstillingen som skaper en merkelig stemning. Nå som jeg er ferdig med å ro gjenstår det bare å anbefale at du heller ser filmen selv.
Le salaire de la peur:
Etter lettbeint omgang med psuedodokumentariske virkemidler hadde Thomas plassert en neglbiter med IMDb Top250-kredibilitet. Bra trekk. I en liten landsby, tilsynelatende befolket av arbeidsledige krigsforbrytere (ok, det er min tolkning) oppstår det behov for lastebilsjåfører med kalde føtter og rette tunger. Det skal transporteres nitroglyserin, som vi alle har lest i Lucky Luke at er dritskummelt. Og dritskummelt blir det faktisk, til tider. Når det ikke er skummelt er det ofte morsomt, og innimellom tankevekkende. Fin film, selv om de siste to minuttene ødelegger mye for meg.
Revengers tragedy:
Her har vi en luring, dere. Doctor Who spiller en enkemann som vil hevne seg på sin avdøde kones drapsmann, og det meste skjer i Shakepearianske vers ispedd noen moderne utbrudd. Det funker ganske bra, men jeg syntes ofte det hele ble påfallende likt med en annen film, som jeg trodde samme regissør står bak. Tvisten her er selvsagt at regissør Alex Cox aldri hadde noen finger med i filmen jeg syns ligner en del; Repo: The Genetic Opera. Confirmation bias, o’hoy!
Så ble det tid til en langpause. I år bestod programmet av litt lengre (og følgelig litt færre) spillefilmer, stort sett, og litt lengre pauser. Jeg står alltid på barrikadene for å bestille 11 pizzaer, men i år måtte jeg raskt innse at det slaget var tapt lenge før det ble utkjempet. Jeg tror vi var 14 deltagere, rundt regnet, i år. Det ble også tid til en musikkquiz, som Sonja, Tor Andre og jeg vant etter formidabel laginnsats. Toppquizzere hadde blitt rent sjalu over hvordan vi samarbeidet oss frem til enkelte svar.
Snowpiercer:
Etter mat skulle det bli popcornfilm. Årets beste for min del, selv om det er mye her som ikke fungerer helt optimalt. Som i «Le salaire de la peur» ødela slutten en del for meg. Ikke fordi den i utgangspunktet er dårlig, men fordi gjennomføringen er svak. Det virket som at man var klar for lunsj og bare slang sammen de siste minuttene. Alle minuttene før den tid var imidlertid veldig severdige. Det handler altså om at verden har fryst i hjel, med unntak av befolkningen på et tog som går på verdensomspennende skinner. Noen sa at denne filmen kunne beskrives som «The Raid: Redemption» på Orientekspressen, og det syns jeg stemmer ganske bra. I disse dager dukker denne opp på kino, og jeg kan varmt anbefale at du bruker dine sårt opptjente midler på et sete i en sal som viser Snowpiercer.
Hele Norge High Fiver, episode 2:
Dere har vel fått med dere at det er en ny realityserie på Youtube om dagen? Nei? Ok, da har du noen fine minutter i vente. Sjekk ut!
Q: The winged serpent:
I New York er det en svær fugl på drapstokt. Eller er det en drage? Eller en… gud? Hvem vet! Michael Moriarty havner litt ufrivillig midt i salaten av monstre, kriminelle og dritkule politifolk – og det er ganske artig. Ikke særlig bra, men veldig artig. Se denne sammen med venner.
Twin Peaks – the missing pieces:
Dagen ble avsluttet med bortklippede og utvidede scener fra Twin Peaks: Fire walk with me. Som Sonja har jeg bare lenket til TP:FWM siden dette strengt tatt ikke er en egen film. For de i publikum som nylig hadde sett nevnte film var nok dette et høydepunkt. For meg, en ordinær Twin Peaks-entusiast, ble det nok litt lite sammenheng og litt utfordrende stoff etter tolv timer med film. Jeg vil si det er severdig materiale, men ta det heller som en del av den legendariske Twin Peaks-kvelden du skal arrangere for å feire at vi får en tredje sesong i 2016.
Årets ‘komber var helt topp. 9/10, would do again.
Sonja
Det har vært Katakomber igjen. Og jeg var med for sjette gang. Her er filmene vi så¨:
Svezia inferno e paradiso: Denne filmen tilhører en sjanger jeg ikke en gang visste om; mondo, som er en slags dokumentarfilm, bortsett fra at man dikter opp masse greier for å få det mer saftig. Denne handlet om Sveriges forhold til sex. Og det var ikke måte på. Essensen var vel at de svenske kvinnene var veldig frigjorte, og hadde sex i hytt og gevær, men var tilsvarende ulykkelige fordi de glemte bort kjærligheten i all sexen de hadde. Sånn er de i Sverige, liksom. Det var fasinerende, fordi det var så spekulativt og feil. Men det var også morsomt med vilje og interessant klippet (det var en del overganger som var skikkelig bra). Men mest av alt så var det som å bli fortalt en skikkelig kvinnefientlig vits, som er morsom fordi den er så feil, men som man får litt dårlig samvittighet av å le av, fordi man vet det finnes folk som tar den alvorlig og er sånn «JA! Sånn er det». Artig italiesk detalj: I sekvensen om fylllekjøring bruker den italienske voiceoveren ordet «Rattfyll», som får meg til å tro at italienerne ikke har funnet det nødvendig å ha et eget ord for fyllekjøring.
Le salaire de la peur: I en Sør-Amerikansk by hvor de fleste er arbeidsledige dukker det opp en godt betalt jobbmulighet; å kjøre to lastebiler fylt med nitroglyserin over en svært humpete strekning. Dette er en type film som jeg bare ser på katakombene. En sånn gammel perle, som ikke er blitt en mainstream-klassiker, men likevel har tålt tidens tann, og helt klart er verdt å få med seg. Man kan pirke på en del, som man ofte kan med gamle filmer, men det synes ikke vi skal gjøre, og til å bruke så lang tid til å etablere karakterene så synes jeg ikke det blir forklart særlig bra hvorfor Jo i det hele tatt kommer til Sør-Amerika, hva den plystregreia han og Mario driver med er, hvorfor det blir snakket så mange forskjellige språk og en del andre småting. Men det gjør ingenting, for når de begynner å kjøre lastebil så blir det spennende. Skikkelig spennende, sånn hjerte-i-halsen-bite-negler-spennende. Det blir gjort en del fine valg underveis, som jeg ikke kan si noe om, fordi spoiler. Men slutten… den ble nesten bra. Jeg ser hva de prøvde å gjøre, og det er sånn en sånn film må slutte, men det ble bare fryktelig tullete utført. Artig «italiensk» detalj: De to italienerne heter Luigi og Mario.
Revengers tragedy: For det første: The stone that Vindici offers Castiza is the same one used in the movie Titanic. Moro! Denne filmen er basert på et stykke av Thomas Middleton, som -så vidt jeg forstår- var en slags fattigmanns Shakespeare, og selv om det er transportert til en postapokalytisk framtid, (nei vent, det var neste film. Denne var bare litt i fremtiden i en alternativ virkelighet. Jeg tror ikke der hadde vært noen apokalypse) så er det gammeldagse språket beholdt, så det er sånn fin rytmisk snakking, men med et og annet moderne utbrudd som fungerer veldig bra (mest av alt noe som jeg insisterer på å omtale som en Monty Python-referanse, selv om jeg ikke kan være helt sikker på at det var det). Dette var den første filmen i år som jeg kunne funnet på å se, og like, uavhengig av Katakombene. Jeg har vært blodfan av Eddie Izzard, som har en relativt stor rolle i denne filmen, og jeg har sett en del mer eller mindre vellykede filmer med ham, og dette er den desidert beste. Dessuten Eccleston (Doctor Who-skuespiller!), som jeg elsker ganglaget til, og en fyr som jeg etter å ha sjekket imbd innser at jeg har sett i mye rart, men jeg klarer ikke å plassere hvorfor jeg liker ham så godt, noe jeg altså gjør.
Snowpiercer: Nå kommer vi til postapokalypsen! Og også til den filmen jeg likte best i årets Katakomber. Verden har frosset til is, og de eneste overlevende bor på tog som konstant durer på. Vi følger «bermen»; gratispassasjerene i bakerste vogn, og deres forsøk på revolusjon. Denne filmen vekket mange følelser, den er fryktelig trist, men også morsom, og den ga meg skikkelig dårlig samvittighet. Moralen er helt forferdelig, men fortellerteknikken er tidvis genial. Den var rar og grusom og vakker på sitt vis. Den er litt snillere enn en Aronofsky-film, som -om det skulle være tvil, er en bra ting, men har litt av den samme genialiteten i seg. Og nå har jeg brukt «genial» to ganger. Dessuten har også denne en Doctor Who-skuespiller i seg (John Hurt), som jo alltid er en bra ting. Den blir visst (litt sånn uventet) satt opp på kino i Norge, så gå og se den, om du har muligheten!
Pause. Med ølpizza (NAM!) og musikkquiz, som var veldig gøy. og som Espen, Tor Andre og jeg vant, som er enda gøyere (jeg hjalp).
Hele Norge High Fiver S01E02 : Dette kommer til å bli jævla pompøst OG pretensiøst; men det er en så stor ære å bli vist på Katakombene. Hele Norge High Fiver er et rart lite prosjekt som jeg selv har vært med på å lage, og jeg innser at det nok er gøyest for de som har vært med på det selv, eller kjenner noen av de som har vært med, men du verden så morsomt det er å se det på storskjerm. Gå på youtube og se! (hvis du vil se den på storskjerm må du ordne det selv)
Q: Jeg sovna under denne, jeg. Min første katakombesovefilm. Ikke fordi jeg ikke synes den var noe bra, men fordi vi i år reiste fra Oslo tidlig lørdags morgen, istedenfor fredag kveld som vi pleier. Men det jeg så likte jeg godt nok til at jeg skal prøve å få sett den i løpet av desember, for jeg skal ha filmadventskalender igjen i år, og Iversen har den på DVD, og sier jeg kan få låne den. Anmeldelse kommer da.
Twin Peaks – the missing pieces: Jeg linker til Twin Peaks – Fire walk with me, da jeg ikke kunne finne en egen imdb-side til denne «filmen». Dette er de bortklipte scenene fra Fire Walk with me, satt sammen på det som Lynch tydeligvis mente var den optimale måten. Når en gjennomsnitlig Lynch-film kan minne om en rekke klipp som ble til overs satt sammen mer eller mindre tilfeldig måte, så sier det vel det meste om hvor rotete og lite logisk dette framtonte seg. Det har vært Katakombefilmer før som jeg ikke har likt, det har til og med vært to eller tre som jeg har hatet, men dette er den første kombefilmen som jeg har sittet igjen med en følelse av at «dette hadde jeg ikke trengt å se». Selv om jeg utover i filmen sluttet å prøve å følge med på helheten, og kun så på hver enkelt scene som en liten novellefilm, og det gjorde saken litt bedre. Og der var en helt fantastisk sekvens om at en totomfire ikke er to ganger fire tommer, noe som varmet byggnerdhjertet mitt, og det ikke så ofte jeg får oppleve sånt på film. Dessuten ga den (av en eller annen grunn) meg lyst til å se Fire Walk With Me, så den var ikke HELT bortkastet.
Det føles litt dustete å avslutte på en så negativ note, fordi for meg var dette den beste katakomben jeg har vært på siden den første. Med unntak av TwinPeaks-greia likte jeg alle filmene, på ett eller annet nivå, godt over middels. Tusen takk til Thomas for at han gidder å dra i gang dette år etter år, og takk også til ham og Tonje for at jeg fikk overnatte der. Takk til Espen og Tia for skyss og god underholdning på vei til og fra, og takk til Gry for brownies (jeg tror jeg satte personlig rekord i år. Jeg kom helt utav tellinga) og takk til alle andre som var der og skapte god stemning under filmene og hyggelig konversasjon under pausene.
That’s all.
Svezia inferno e paradiso: Denne filmen tilhører en sjanger jeg ikke en gang visste om; mondo, som er en slags dokumentarfilm, bortsett fra at man dikter opp masse greier for å få det mer saftig. Denne handlet om Sveriges forhold til sex. Og det var ikke måte på. Essensen var vel at de svenske kvinnene var veldig frigjorte, og hadde sex i hytt og gevær, men var tilsvarende ulykkelige fordi de glemte bort kjærligheten i all sexen de hadde. Sånn er de i Sverige, liksom. Det var fasinerende, fordi det var så spekulativt og feil. Men det var også morsomt med vilje og interessant klippet (det var en del overganger som var skikkelig bra). Men mest av alt så var det som å bli fortalt en skikkelig kvinnefientlig vits, som er morsom fordi den er så feil, men som man får litt dårlig samvittighet av å le av, fordi man vet det finnes folk som tar den alvorlig og er sånn «JA! Sånn er det». Artig italiesk detalj: I sekvensen om fylllekjøring bruker den italienske voiceoveren ordet «Rattfyll», som får meg til å tro at italienerne ikke har funnet det nødvendig å ha et eget ord for fyllekjøring.
Le salaire de la peur: I en Sør-Amerikansk by hvor de fleste er arbeidsledige dukker det opp en godt betalt jobbmulighet; å kjøre to lastebiler fylt med nitroglyserin over en svært humpete strekning. Dette er en type film som jeg bare ser på katakombene. En sånn gammel perle, som ikke er blitt en mainstream-klassiker, men likevel har tålt tidens tann, og helt klart er verdt å få med seg. Man kan pirke på en del, som man ofte kan med gamle filmer, men det synes ikke vi skal gjøre, og til å bruke så lang tid til å etablere karakterene så synes jeg ikke det blir forklart særlig bra hvorfor Jo i det hele tatt kommer til Sør-Amerika, hva den plystregreia han og Mario driver med er, hvorfor det blir snakket så mange forskjellige språk og en del andre småting. Men det gjør ingenting, for når de begynner å kjøre lastebil så blir det spennende. Skikkelig spennende, sånn hjerte-i-halsen-bite-negler-spennende. Det blir gjort en del fine valg underveis, som jeg ikke kan si noe om, fordi spoiler. Men slutten… den ble nesten bra. Jeg ser hva de prøvde å gjøre, og det er sånn en sånn film må slutte, men det ble bare fryktelig tullete utført. Artig «italiensk» detalj: De to italienerne heter Luigi og Mario.
Revengers tragedy: For det første: The stone that Vindici offers Castiza is the same one used in the movie Titanic. Moro! Denne filmen er basert på et stykke av Thomas Middleton, som -så vidt jeg forstår- var en slags fattigmanns Shakespeare, og selv om det er transportert til en postapokalytisk framtid, (nei vent, det var neste film. Denne var bare litt i fremtiden i en alternativ virkelighet. Jeg tror ikke der hadde vært noen apokalypse) så er det gammeldagse språket beholdt, så det er sånn fin rytmisk snakking, men med et og annet moderne utbrudd som fungerer veldig bra (mest av alt noe som jeg insisterer på å omtale som en Monty Python-referanse, selv om jeg ikke kan være helt sikker på at det var det). Dette var den første filmen i år som jeg kunne funnet på å se, og like, uavhengig av Katakombene. Jeg har vært blodfan av Eddie Izzard, som har en relativt stor rolle i denne filmen, og jeg har sett en del mer eller mindre vellykede filmer med ham, og dette er den desidert beste. Dessuten Eccleston (Doctor Who-skuespiller!), som jeg elsker ganglaget til, og en fyr som jeg etter å ha sjekket imbd innser at jeg har sett i mye rart, men jeg klarer ikke å plassere hvorfor jeg liker ham så godt, noe jeg altså gjør.
Snowpiercer: Nå kommer vi til postapokalypsen! Og også til den filmen jeg likte best i årets Katakomber. Verden har frosset til is, og de eneste overlevende bor på tog som konstant durer på. Vi følger «bermen»; gratispassasjerene i bakerste vogn, og deres forsøk på revolusjon. Denne filmen vekket mange følelser, den er fryktelig trist, men også morsom, og den ga meg skikkelig dårlig samvittighet. Moralen er helt forferdelig, men fortellerteknikken er tidvis genial. Den var rar og grusom og vakker på sitt vis. Den er litt snillere enn en Aronofsky-film, som -om det skulle være tvil, er en bra ting, men har litt av den samme genialiteten i seg. Og nå har jeg brukt «genial» to ganger. Dessuten har også denne en Doctor Who-skuespiller i seg (John Hurt), som jo alltid er en bra ting. Den blir visst (litt sånn uventet) satt opp på kino i Norge, så gå og se den, om du har muligheten!
Pause. Med ølpizza (NAM!) og musikkquiz, som var veldig gøy. og som Espen, Tor Andre og jeg vant, som er enda gøyere (jeg hjalp).
Hele Norge High Fiver S01E02 : Dette kommer til å bli jævla pompøst OG pretensiøst; men det er en så stor ære å bli vist på Katakombene. Hele Norge High Fiver er et rart lite prosjekt som jeg selv har vært med på å lage, og jeg innser at det nok er gøyest for de som har vært med på det selv, eller kjenner noen av de som har vært med, men du verden så morsomt det er å se det på storskjerm. Gå på youtube og se! (hvis du vil se den på storskjerm må du ordne det selv)
Q: Jeg sovna under denne, jeg. Min første katakombesovefilm. Ikke fordi jeg ikke synes den var noe bra, men fordi vi i år reiste fra Oslo tidlig lørdags morgen, istedenfor fredag kveld som vi pleier. Men det jeg så likte jeg godt nok til at jeg skal prøve å få sett den i løpet av desember, for jeg skal ha filmadventskalender igjen i år, og Iversen har den på DVD, og sier jeg kan få låne den. Anmeldelse kommer da.
Twin Peaks – the missing pieces: Jeg linker til Twin Peaks – Fire walk with me, da jeg ikke kunne finne en egen imdb-side til denne «filmen». Dette er de bortklipte scenene fra Fire Walk with me, satt sammen på det som Lynch tydeligvis mente var den optimale måten. Når en gjennomsnitlig Lynch-film kan minne om en rekke klipp som ble til overs satt sammen mer eller mindre tilfeldig måte, så sier det vel det meste om hvor rotete og lite logisk dette framtonte seg. Det har vært Katakombefilmer før som jeg ikke har likt, det har til og med vært to eller tre som jeg har hatet, men dette er den første kombefilmen som jeg har sittet igjen med en følelse av at «dette hadde jeg ikke trengt å se». Selv om jeg utover i filmen sluttet å prøve å følge med på helheten, og kun så på hver enkelt scene som en liten novellefilm, og det gjorde saken litt bedre. Og der var en helt fantastisk sekvens om at en totomfire ikke er to ganger fire tommer, noe som varmet byggnerdhjertet mitt, og det ikke så ofte jeg får oppleve sånt på film. Dessuten ga den (av en eller annen grunn) meg lyst til å se Fire Walk With Me, så den var ikke HELT bortkastet.
Det føles litt dustete å avslutte på en så negativ note, fordi for meg var dette den beste katakomben jeg har vært på siden den første. Med unntak av TwinPeaks-greia likte jeg alle filmene, på ett eller annet nivå, godt over middels. Tusen takk til Thomas for at han gidder å dra i gang dette år etter år, og takk også til ham og Tonje for at jeg fikk overnatte der. Takk til Espen og Tia for skyss og god underholdning på vei til og fra, og takk til Gry for brownies (jeg tror jeg satte personlig rekord i år. Jeg kom helt utav tellinga) og takk til alle andre som var der og skapte god stemning under filmene og hyggelig konversasjon under pausene.
That’s all.