Borgerskapets diskrete Sjarme (Louis Bunuel, Frankrike 1972)
Ping Pong (Fuhumiko Sori, Japan 2002)
Anvil: the story of Anvil (Sacha Gervasi, USA 2008)
Son of Man (Mark Dornford-May, Sør-Afrika 2006)
The Phantom Menace Review (Mike Stoklasa, USA 2009)
Freaks (Tod Browning, USA 1932)
Astropia (Gunnar B. Gudmunsson, Island 2007)
Driller Killer (Abel Ferrara, USA 1979)
DESSUTEN
Peders første film.
Hjorthen
Katakombene 2010 gikk av stabelen helgen som var, Fred Uts helt egne bitte lille filmfestival for rundt 20 raringer, dypt nede i en mørk og dyster kjeller under gamle Lundetangen Bryggeri. Fem år har vi holdt på nå, og der man de første par åra kunne kjenne eimen av malt og humle når man kom inn i lokalet, så kjenner man nå bare svettelukta til Espen Iversen, blandet med pizzakrydder fra Bryggeriet Pizza som ligger vegg i vegg.
For tidligere rapporter fra Katakombene, her er 2006, 2007, 2008, og 2009.
Det handler altså om film fra 12.00 til 02.00, film fra alle verdenshjørner, og jo særere jo bedre kanskje? Men var det tegn til en litt bløtere Fred Ut vi fikk se i år? Jeg mener det har vært særere filmer før, uten at det på noen måte er ment negativt. Tvert i mot, med unntak av det aller første programmet, så tror jeg kanskje årets program har vært det jeg har likt best så langt.
Vi begynte med Peders første film klokken 12.00, et opus fra Ut jr som lover godt for fremtiden. Noen må jo føre Katakombetradisjonene videre når vi gamlinger har blitt for gamle til å sitte opp så lenge. Tenker Ut jr er klar for den oppgaven om ikke så mange årene. Filmen var delt i to deler, der den ene tok for seg runden rundt huset, mens del to tok runden inne i huset. Midt i mellom var det noe surrealistiske Pokemon-greier. Veldig bra.
Og 12.10 så braket det løs med Bunuel og Borgerskapets diskrete sjarm. Jeg har vært sugen på å sjekke ut Bunuel helt siden Pixies snudde stereoen min på hodet med Debaser og teksten got me a movie i want you to know slicing up eyeballs i want you to know girlie so groovy i want you to know don’t know about you but i am un chien andalusia, men det måtte altså Katakomber til for at vi skulle bli bedre kjent.Borgerskapets diskrete sjarm har lite av punkterte øyne, og er i det hele tatt langt mer lett, lystig og tilgjengelig enn jeg hadde sett for meg Bunuel. Filmen er et lystspill nærmest, med både Benny Hill og Monty Python-lignende scener, en lang rekke måltider som aldri helt blir helt tilfredsstillende, og hva er drøm og hva er virkelighet? Men det er nok en film som stikker dypere enn den lett tilforlatelige overflaten antyder. Jeg likte den veldig godt.
Enda bedre likte jeg neste film på programmet, den japanske bordtennisfilmen Ping Pong. Det kommer aldri til å bli laget noen bedre bordtennisfilm, og sannelig om jeg vet om det finnes noen bedre sportsfilm heller? Skjønt sportsfilm og sportsfilm, det er vel like mye en film om vennskap tenker jeg. Det høres egentlig ganske døll ut, en film om vennskap og bordtennis liksom, men det enkle er ofte det beste. Ping Pong er nydelig, anbefales på det varmeste, dette var årets høydepunkt for meg tror jeg.
Neste film ut var heller ikke verst. Anvil: The Story of Anvil er en fin liten bagatell av en dokumentar om de gamle heavy-heltene Anvil, som var på nippet til storhet en gang på 80-tallet, men som har slitt siden den gang. Her følger vi de evigunge hårballenes jakt på drømmen om å bli rockestjerner. Ingen stor film i den forstand, men underholdende og koslig nok i massevis. Særlig for oss som spilte luftgitar til Judas Priest, Accept og Iron Maiden en gang i tiden.
Så ble det litt mer alvor med den Sør-Afrikanske filmen Son of Man, som ganske enkelt er en nyinnspilling av det nye testamentet, men plassert i nogenlunde nåtid, og i et fiktivt afrikansk land. Litt skeptisk var jeg nok til å begynne med, men jeg lar meg vinne over etterhvert, og det store tankekorset her er hvor lite man egentlig har trengt å forandre med den orignale historien for å få den til å passe med dagens afrikanske virkelighet. I den grad det er riktig å snakke om noen afrikansk virkelighet såklart, det er jo et stort land. Og originalhistorien er jo en av de sterkeste historiene vi har, uansett om vi tror på den som sann eller ei.
Så var det mat og quiz, og siden jeg vant i fjor, så hadde vel noen funnet ut at det ville være urettferdig om jeg vant i år igjen, så dermed ble jeg bondefanget til å lage årets quiz. Ingen premier på meg altså, men jeg fikk i hvert fall tømt hyllene for dårlig film som jeg dermed prakket på andre folk som premie. Haha, folk er dumme som brød, kall det premie så tar de i mot hva det skal være. Kvissen kan dere forresten finne på Facebook nå, i nesten uleselig utgave.
Så var det rett på den igjen da, med tidenes beste filmanmeldelse, som dere kan se på You Tube om dere vil.
Så var det tilbake i tid, helt til 1931, og filmen Freaks. Den er legendarisk, men har vært noe omstridt siden mange av rollene er besatt av mennesker med varierende grader av deformiteter. Siamesiske tvillinger, dverger, hermafroditter, kvinner med skjegg, Cato Zahl Pedersen. Filmen var forbudt i Storbritannia i 30 år, noe som virker utrolig siden man har latt Neville-brødrene spille fotball foran tusenvis av mennesker hver helg i over ti år nå, uten at det har ført til fæle ting.
Historien er som tatt ut av et Iskalde Grøss-blad, og er fortalt enkelt og effektivt uten noe særlig dill. Det er en fin film, og et veldig godt Katakombe-valg.
Islandsk film har vi ikke hatt før i Katakombene, men når vi først skulle ha en, så kunne vi neppe funnet noe bedre enn Astropia. Eller Dorks and Damsels som den vel heter på amerikansk. Filmen handler kort og godt om den blonde bimboen Hildur, som havner i trøbbel når hennes tvilsomme kjæreste havner i buret for noe pengesvindelgreier. Hildur trenger en jobb, og det får hun utrolig nok i butikken Astropia, en slags islandsk versjon av Outland. Før man vet ordet av det er Hildur hekta på rollespill, og det kommer godt med når den tvilsomme kjæresten rømmer fra fengselet og kidnapper henne fordi hun har noe han trenger.
Ingen stor film egentlig, men fryktelig sjarmerende, og dermed anbefales den varmt, i hvert fall til alle som på et eller annet tidspunkt har vært involvert i rollespill og den slags.
Den siste filmen på programmet hadde jeg sett før. The Driller Killer, om en ung kunstner som blir gal og begynner å bruke drillen på mer og mer kreative måter. Jeg registererer at det finnes ganske mange som setter denne filmen høyt, men jeg er ikke blant dem. Jeg helte mest mot slakt forrige gang jeg så, og skrev om den, og den tjente seg ikke på å bli sett en gang til. Jeg synes rett og slett den er forferdelig dårlig. Noe som gjør at programmet ikke blir best ever i år, bare nesten.
Og nå er det alt for lenge til neste gang.
For tidligere rapporter fra Katakombene, her er 2006, 2007, 2008, og 2009.
Det handler altså om film fra 12.00 til 02.00, film fra alle verdenshjørner, og jo særere jo bedre kanskje? Men var det tegn til en litt bløtere Fred Ut vi fikk se i år? Jeg mener det har vært særere filmer før, uten at det på noen måte er ment negativt. Tvert i mot, med unntak av det aller første programmet, så tror jeg kanskje årets program har vært det jeg har likt best så langt.
Vi begynte med Peders første film klokken 12.00, et opus fra Ut jr som lover godt for fremtiden. Noen må jo føre Katakombetradisjonene videre når vi gamlinger har blitt for gamle til å sitte opp så lenge. Tenker Ut jr er klar for den oppgaven om ikke så mange årene. Filmen var delt i to deler, der den ene tok for seg runden rundt huset, mens del to tok runden inne i huset. Midt i mellom var det noe surrealistiske Pokemon-greier. Veldig bra.
Og 12.10 så braket det løs med Bunuel og Borgerskapets diskrete sjarm. Jeg har vært sugen på å sjekke ut Bunuel helt siden Pixies snudde stereoen min på hodet med Debaser og teksten got me a movie i want you to know slicing up eyeballs i want you to know girlie so groovy i want you to know don’t know about you but i am un chien andalusia, men det måtte altså Katakomber til for at vi skulle bli bedre kjent.Borgerskapets diskrete sjarm har lite av punkterte øyne, og er i det hele tatt langt mer lett, lystig og tilgjengelig enn jeg hadde sett for meg Bunuel. Filmen er et lystspill nærmest, med både Benny Hill og Monty Python-lignende scener, en lang rekke måltider som aldri helt blir helt tilfredsstillende, og hva er drøm og hva er virkelighet? Men det er nok en film som stikker dypere enn den lett tilforlatelige overflaten antyder. Jeg likte den veldig godt.
Enda bedre likte jeg neste film på programmet, den japanske bordtennisfilmen Ping Pong. Det kommer aldri til å bli laget noen bedre bordtennisfilm, og sannelig om jeg vet om det finnes noen bedre sportsfilm heller? Skjønt sportsfilm og sportsfilm, det er vel like mye en film om vennskap tenker jeg. Det høres egentlig ganske døll ut, en film om vennskap og bordtennis liksom, men det enkle er ofte det beste. Ping Pong er nydelig, anbefales på det varmeste, dette var årets høydepunkt for meg tror jeg.
Neste film ut var heller ikke verst. Anvil: The Story of Anvil er en fin liten bagatell av en dokumentar om de gamle heavy-heltene Anvil, som var på nippet til storhet en gang på 80-tallet, men som har slitt siden den gang. Her følger vi de evigunge hårballenes jakt på drømmen om å bli rockestjerner. Ingen stor film i den forstand, men underholdende og koslig nok i massevis. Særlig for oss som spilte luftgitar til Judas Priest, Accept og Iron Maiden en gang i tiden.
Så ble det litt mer alvor med den Sør-Afrikanske filmen Son of Man, som ganske enkelt er en nyinnspilling av det nye testamentet, men plassert i nogenlunde nåtid, og i et fiktivt afrikansk land. Litt skeptisk var jeg nok til å begynne med, men jeg lar meg vinne over etterhvert, og det store tankekorset her er hvor lite man egentlig har trengt å forandre med den orignale historien for å få den til å passe med dagens afrikanske virkelighet. I den grad det er riktig å snakke om noen afrikansk virkelighet såklart, det er jo et stort land. Og originalhistorien er jo en av de sterkeste historiene vi har, uansett om vi tror på den som sann eller ei.
Så var det mat og quiz, og siden jeg vant i fjor, så hadde vel noen funnet ut at det ville være urettferdig om jeg vant i år igjen, så dermed ble jeg bondefanget til å lage årets quiz. Ingen premier på meg altså, men jeg fikk i hvert fall tømt hyllene for dårlig film som jeg dermed prakket på andre folk som premie. Haha, folk er dumme som brød, kall det premie så tar de i mot hva det skal være. Kvissen kan dere forresten finne på Facebook nå, i nesten uleselig utgave.
Så var det rett på den igjen da, med tidenes beste filmanmeldelse, som dere kan se på You Tube om dere vil.
Så var det tilbake i tid, helt til 1931, og filmen Freaks. Den er legendarisk, men har vært noe omstridt siden mange av rollene er besatt av mennesker med varierende grader av deformiteter. Siamesiske tvillinger, dverger, hermafroditter, kvinner med skjegg, Cato Zahl Pedersen. Filmen var forbudt i Storbritannia i 30 år, noe som virker utrolig siden man har latt Neville-brødrene spille fotball foran tusenvis av mennesker hver helg i over ti år nå, uten at det har ført til fæle ting.
Historien er som tatt ut av et Iskalde Grøss-blad, og er fortalt enkelt og effektivt uten noe særlig dill. Det er en fin film, og et veldig godt Katakombe-valg.
Islandsk film har vi ikke hatt før i Katakombene, men når vi først skulle ha en, så kunne vi neppe funnet noe bedre enn Astropia. Eller Dorks and Damsels som den vel heter på amerikansk. Filmen handler kort og godt om den blonde bimboen Hildur, som havner i trøbbel når hennes tvilsomme kjæreste havner i buret for noe pengesvindelgreier. Hildur trenger en jobb, og det får hun utrolig nok i butikken Astropia, en slags islandsk versjon av Outland. Før man vet ordet av det er Hildur hekta på rollespill, og det kommer godt med når den tvilsomme kjæresten rømmer fra fengselet og kidnapper henne fordi hun har noe han trenger.
Ingen stor film egentlig, men fryktelig sjarmerende, og dermed anbefales den varmt, i hvert fall til alle som på et eller annet tidspunkt har vært involvert i rollespill og den slags.
Den siste filmen på programmet hadde jeg sett før. The Driller Killer, om en ung kunstner som blir gal og begynner å bruke drillen på mer og mer kreative måter. Jeg registererer at det finnes ganske mange som setter denne filmen høyt, men jeg er ikke blant dem. Jeg helte mest mot slakt forrige gang jeg så, og skrev om den, og den tjente seg ikke på å bli sett en gang til. Jeg synes rett og slett den er forferdelig dårlig. Noe som gjør at programmet ikke blir best ever i år, bare nesten.
Og nå er det alt for lenge til neste gang.
Iversen
For femte år på rad har Fred Ut fiksa en uforlignelig filmkosedag i sjarmerende omgivelser; en gammel bryggerikjeller i Skien. Katakombene (se der, snedig lenke til Fred Uts tanker om årets arrangement) er blant de tingene man gleder seg til flere måneder i forveien, og som så langt ikke har skuffet en eneste gang. Faktisk er den eneste skuffelsen jeg forbinder med Katakombene at jeg ikke kunne være med det første året. For dere som ikke aner hva Katakombene er kan jeg ta kortversjonen: Vi ser film i ca 14 timer med 10-15 minutters pause mellom hver og en spisepause i 19-tida. Det er artigere enn kortversjonen gir inntrykk av, spesielt fordi Fred Ut har en bra gjeng med koselige venner, og jaggu dukker det ikke opp elitebloggere over en lav sko der også. Mer (eller… mindre, egentlig) om det helt på tampen.
I år tok jeg og Madammen med oss Selveste Sigurd (of Sivilstatus fame) og Din venn Ole, så for dere Ole-fæns blir årets gjennomgang en ekstra smakfull teskje med lettbeint filmprat.
Kl 12.00: Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
La oss være ærlige. Når man kommer hjem til noen, eller til grottene de har leid, for å se filmer, da tenker man litt sitt når hjemmevideo av en lite kar man bare såvidt har møtt er det første som står på plakaten. Jeg skal ikke si jeg ble skuffa, men litt merkelig virket det jo. Peder leverte imidlertid et flott stykke film om det å ta en runde rundt huset og inne i huset – ispedd en banebrytende actionsekvens i midten. Jeg regnet med å smile pliktstkyldigst før filmen ble satt på (ja, her kommer innrømmelsene), men endte opp med å storkose meg. Seks flotte minutter jeg håper kan bli tolv neste år, og da håper jeg på introduksjon fra regissøren.
En film om velstående mennesker som vil spise middag eller lunsj, og som har mye snusk på gang bak fasaden. Forventningene mine ble møtt, spesielt scenene som later til å gå i en helt ellevill retning men som likevel ror seg realistisk (til en viss grad) i land fungerte for meg. Litt lei av drømming når teppet falt, men utenom det godt fornøyd. Franske folk har jo en… diskret sjarm.
En film som heter Ping Pong som handler om pingpong men som likevel ikke handler noe særlig om pingpong selv om de spiller pingpong hele tida? Eh, ok. Jeg falt ikke like pladask som enkelte, men koste meg. Sannsynligvis den beste pingpongfilmen jeg har sett i år, og jeg tok meg selv i å prøve på triks jeg lærte her allerede tirsdagen etter. Det gikk vel ikke så bra som det kunne gått.
Billige triks, mye føleri og et stort og brutalt lydbilde – man skulle tro det handlet om metal dette her? Jada. Anvil er bandet som ikke slo gjennom, men som kanskje ikke var noe særlig dårligere enn de som faktisk ble enorme. Det er en bittersøt historie om engasjerte musikere, og jeg tok meg faktisk i å tørke ei tåre helt på tampen. Disse folka mangler all den selvinnsikten og intelligensen som gjør at du forblir liten, men forble likevel små (nei, denne setningen er ikke feilkonstruert). Tre treff fra Fred Ut sålangt, og et lite fønfækt: To Anvil-låter er med på soundtracket til go’filmen «Sleepaway Camp II: Uhappy Campers»!
Dette er filmen om Jesu liv hvis Jesus var en kar i nåtidas Afrika. Spennende konsept, og som konsept fungerer det veldig bra. Det slutter likevel fort å være spennende for meg, og føles litt vel formelbundet. Det er jo naturlig, i og med at historien er fortalt hundre ganger og helst ikke bør forandres for mye. Pluss for tidenes beste Gabriel. Noen minus vil jeg ikke dele ut, men dette er vel den filmen som ga meg minst så langt.
Vanligvis bestiller vi minst en pizza med ølsaus. I år var denne utsolgt, og det var vel det eneste minuset med matpause og quiz i år. Erstatningene var herlige, brusen var god og på toppen av det hele leverte Hjorthen en skikkelig bra quiz. Det er sjelden det gjør meg så lite å ikke vinne, spesielt når Madammen uansett får raske med seg noen godbiter fra premiebordet. Takk til lagkameratene mine som dro oss opp på en hederlig andreplass!
Denne har jeg sett deler av før, og når jeg gidder å se mer enn en del av noe som er delt opp på Youtube er det et godt tegn. Herlig harselas over en drittfilm uten like (før neste i rekka, selvsagt), en time med lattersalver og enige nikk. Ville nok til og med vært morsom uten å ha sett The Phantom Menace.
Det store høydepunktet for meg da jeg så programmet! En film jeg har hatt lyst til å se i mange år, men aldri somlet meg til å skaffe – litt fordi jeg har vært litt redd for at den ikke er noe særlig… Heldigvis var den akkurat det jeg håpte på; en stram og fin historie (mulig jeg bare er naiv, men jeg savnet ikke noe tapt film her) med masse sjarmerende folk. Lite antiklimaks på slutten, men med den oppbyggingen skulle det nesten bare mangle. Ferdig arbeid, dette her! Filmer fra trettitallet er vel faktisk de med gjennomsnittlig høyest terningkast fra min side i Katakombesammenheng.
…og så slår Fred Ut til med en islandsk fantasykomedie! At denne ikke har fått sjansen på norske kinolerreter er forbi meg. Den burde være akkurat såpass kommersielt appellerende at folk ville kommet, selv om den handler om noe såpass lite hipt som rollespillere. Ved siden av Freaks og Peders første film er dette årets höjdare for meg, breddfull med fine karakterer og in-jokes som selv jeg ferska. Ekstremt godt timet i forhold til resten av programmet var den også, og jeg må bare si meg enig i det Madammen, Ole og Sigurd mener her:
Denne har jeg sett før, så i år hadde jeg sett ca halvannen av filmene i forkant. Det er omtrent der jeg vanligvis ligger. Imidlertid trodde jeg at jeg likte denne mye bedre (jeg ga den faktisk tommel opp da Fred Ut lurte på om denne kunne være noe for årets program) enn jeg faktisk endte opp med å gjøre. Første gang jeg så Driller Killer var jeg A) våken, B) alene og C) på nattevaktjobb. Sannsynligvis de beste forutsetningene jeg kunne ha for å se en film som dette, derfor falt den gjennom for meg i Katakombene. Stemningsoppbygningen fungerte rett og slett ikke (et minus når det handler om veien mot galskap), og uten den ble dette filmen jeg rett og slett tok en liten luftepause fra ca halvveis.
I år tok jeg og Madammen med oss Selveste Sigurd (of Sivilstatus fame) og Din venn Ole, så for dere Ole-fæns blir årets gjennomgang en ekstra smakfull teskje med lettbeint filmprat.
Kl 12.00: Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
La oss være ærlige. Når man kommer hjem til noen, eller til grottene de har leid, for å se filmer, da tenker man litt sitt når hjemmevideo av en lite kar man bare såvidt har møtt er det første som står på plakaten. Jeg skal ikke si jeg ble skuffa, men litt merkelig virket det jo. Peder leverte imidlertid et flott stykke film om det å ta en runde rundt huset og inne i huset – ispedd en banebrytende actionsekvens i midten. Jeg regnet med å smile pliktstkyldigst før filmen ble satt på (ja, her kommer innrømmelsene), men endte opp med å storkose meg. Seks flotte minutter jeg håper kan bli tolv neste år, og da håper jeg på introduksjon fra regissøren.
- Madammens ti øre: Fantastisk naivistisk, om enn litt ufrivillig morsom i det kjøkkenet (hjertet i et hjem) ble glemt.
- Din venn Oles ti øre: Kameraføring som snytt ut av Hollywood! For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Relativt sett en meget morsom og godt klippet film.
En film om velstående mennesker som vil spise middag eller lunsj, og som har mye snusk på gang bak fasaden. Forventningene mine ble møtt, spesielt scenene som later til å gå i en helt ellevill retning men som likevel ror seg realistisk (til en viss grad) i land fungerte for meg. Litt lei av drømming når teppet falt, men utenom det godt fornøyd. Franske folk har jo en… diskret sjarm.
- Madammens ti øre: Jeg likte den, jeg. Fikk litt sånn «Wes Anderson på en glemsk dag»-følelse.
- Din venn Oles ti øre: Litt for langt mellom latterbrølene, men til gjengjeld var de ofte store. For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Litt for surrealistisk for min smak, dessuten har jeg problemer med å forstå følelser på fransk. Er de sure, er de likegyldige, hvem vet?
En film som heter Ping Pong som handler om pingpong men som likevel ikke handler noe særlig om pingpong selv om de spiller pingpong hele tida? Eh, ok. Jeg falt ikke like pladask som enkelte, men koste meg. Sannsynligvis den beste pingpongfilmen jeg har sett i år, og jeg tok meg selv i å prøve på triks jeg lærte her allerede tirsdagen etter. Det gikk vel ikke så bra som det kunne gått.
- Madammens ti øre: Merkelig at hovedpersonen ikke var noe særlig engasjert i sporten han bedrev, men kul film.
- Din venn Oles ti øre: Litt problemer med å sette finger på sjangeren, fulgte en del velkjente formler til punkt og prikke med et litt for straight face. If you know what I mean? For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Tror kanskje det ville vært morsommere om jeg hadde lest tegneserien. Ingen av karakterene var noe særlig å heie på – savner noe å relatere meg til.
Billige triks, mye føleri og et stort og brutalt lydbilde – man skulle tro det handlet om metal dette her? Jada. Anvil er bandet som ikke slo gjennom, men som kanskje ikke var noe særlig dårligere enn de som faktisk ble enorme. Det er en bittersøt historie om engasjerte musikere, og jeg tok meg faktisk i å tørke ei tåre helt på tampen. Disse folka mangler all den selvinnsikten og intelligensen som gjør at du forblir liten, men forble likevel små (nei, denne setningen er ikke feilkonstruert). Tre treff fra Fred Ut sålangt, og et lite fønfækt: To Anvil-låter er med på soundtracket til go’filmen «Sleepaway Camp II: Uhappy Campers»!
- Madammens ti øre: Veldig sjarmerende! Koselig i en slags «sitte under pleddet med kakao» sort of way.
- Din venn Oles ti øre: En feelgooddokumentar om hyggelige mennesker som gjør det de elsker høyest i verden uten å få den anerkjennelsen de søker. Like fullt… For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Denne synes jeg var strålende festlig! Utrolig hvor søte metalhoder kan være.
Dette er filmen om Jesu liv hvis Jesus var en kar i nåtidas Afrika. Spennende konsept, og som konsept fungerer det veldig bra. Det slutter likevel fort å være spennende for meg, og føles litt vel formelbundet. Det er jo naturlig, i og med at historien er fortalt hundre ganger og helst ikke bør forandres for mye. Pluss for tidenes beste Gabriel. Noen minus vil jeg ikke dele ut, men dette er vel den filmen som ga meg minst så langt.
- Madammens ti øre: Vakker og pen, joda – men litt kjedelig? Likevel veldig fascinerende hvor glatt historien lot seg afrikanisere.
- Din venn Oles ti øre: Joa. Pen å se på. Min bolle forblir urocket. For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Når språket filmen snakkes på er det mest interessante ved den taler det ikke til filmens fordel. Lite å rope hurra for.
Vanligvis bestiller vi minst en pizza med ølsaus. I år var denne utsolgt, og det var vel det eneste minuset med matpause og quiz i år. Erstatningene var herlige, brusen var god og på toppen av det hele leverte Hjorthen en skikkelig bra quiz. Det er sjelden det gjør meg så lite å ikke vinne, spesielt når Madammen uansett får raske med seg noen godbiter fra premiebordet. Takk til lagkameratene mine som dro oss opp på en hederlig andreplass!
- Madammens ti øre: Selvsagt elsket jeg quizzen, jeg sparka rompe! Ekstremt skuffet over mangel på den tradisjonelle ølsauspizzaen, men det var en bra der med cherrytomater. Nam.
- Din venn Oles ti øre: God mat, jeg var selvsagt quizzens moralske seierherre. Screw Sigurd. For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Veldig ålreit mat og bra øl, morsomt at vi vant quiz. Skjer ikke ofte.
Denne har jeg sett deler av før, og når jeg gidder å se mer enn en del av noe som er delt opp på Youtube er det et godt tegn. Herlig harselas over en drittfilm uten like (før neste i rekka, selvsagt), en time med lattersalver og enige nikk. Ville nok til og med vært morsom uten å ha sett The Phantom Menace.
- Madammens ti øre: LOL!
- Din venn Oles ti øre: Meget underholdende. Se den! For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Stort sett veldig underholdende, men et par ufine vitser. Forbausende morsom til å være en time lang.
Det store høydepunktet for meg da jeg så programmet! En film jeg har hatt lyst til å se i mange år, men aldri somlet meg til å skaffe – litt fordi jeg har vært litt redd for at den ikke er noe særlig… Heldigvis var den akkurat det jeg håpte på; en stram og fin historie (mulig jeg bare er naiv, men jeg savnet ikke noe tapt film her) med masse sjarmerende folk. Lite antiklimaks på slutten, men med den oppbyggingen skulle det nesten bare mangle. Ferdig arbeid, dette her! Filmer fra trettitallet er vel faktisk de med gjennomsnittlig høyest terningkast fra min side i Katakombesammenheng.
- Madammens ti øre: Denne likte jeg veldig godt, bra fortalt historie og verdens fineste freakshow.
- Din venn Oles ti øre: Imponert over kvalitet på både det tekniske og kunstneriske. Anbefales. For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Beintøff, rett og slett. Veldig kul – de hadde peiling på tredvetallet.
…og så slår Fred Ut til med en islandsk fantasykomedie! At denne ikke har fått sjansen på norske kinolerreter er forbi meg. Den burde være akkurat såpass kommersielt appellerende at folk ville kommet, selv om den handler om noe såpass lite hipt som rollespillere. Ved siden av Freaks og Peders første film er dette årets höjdare for meg, breddfull med fine karakterer og in-jokes som selv jeg ferska. Ekstremt godt timet i forhold til resten av programmet var den også, og jeg må bare si meg enig i det Madammen, Ole og Sigurd mener her:
- Madammens ti øre: Årets favoritt! Forfriskende smart frøken i hovedrollen, og nå er jeg litt gretten for at vi aldri har fått til rollespill.
- Din venn Oles ti øre: Søt jente, troverdige nerder, fin film. For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Den var veldig morsom, veldig… Jeg likte godt at det var en blond Barbie som faktisk hadde litt i skolten, en som ikke var en standardberte med.. ja.
Denne har jeg sett før, så i år hadde jeg sett ca halvannen av filmene i forkant. Det er omtrent der jeg vanligvis ligger. Imidlertid trodde jeg at jeg likte denne mye bedre (jeg ga den faktisk tommel opp da Fred Ut lurte på om denne kunne være noe for årets program) enn jeg faktisk endte opp med å gjøre. Første gang jeg så Driller Killer var jeg A) våken, B) alene og C) på nattevaktjobb. Sannsynligvis de beste forutsetningene jeg kunne ha for å se en film som dette, derfor falt den gjennom for meg i Katakombene. Stemningsoppbygningen fungerte rett og slett ikke (et minus når det handler om veien mot galskap), og uten den ble dette filmen jeg rett og slett tok en liten luftepause fra ca halvveis.
- Madammens ti øre: Sovna halvveis, sier sitt.
- Din venn Oles ti øre: Hørtes skummel ut, så jeg gikk heller hjem og la meg. For øvrig er jeg singel.
- Sigurds ti øre: Ditto, unntatt singeldelen. Sov på samme rom som Ole. Anbefales.
Sonja
Forrige helg var jeg på Katakombene. Det som er greia med Katakombene er at man samles i Skien og ser på film. Rar film. Se hos Fred Ut, det er han som er sjefen for spetakkelet.
Og så omtaler man filmene på bloggen sin.
Peders første film
Peder er sønnen til Fred Ut og han hadde laget en søt liten film som i veldig stor grad bestod av en omvisning i og utenfor huset deres. Da jeg var på den alderen laget jeg et askebeger formet som en and. Peders film er betraktelig mer imponerende.
Borgerskapets diskrete sjarm (Le Charme discret de la bourgeoisie)
En veldig fransk film om en gjeng med venner som prøver å spise middag sammen, men som stadig blir avbrutt av mer eller mindre bisarre grunner. Jeg må innrømme at jeg faktisk kjedet meg litt underveis, men i ettertid ser jeg jo at den nedtonete fortellerstilen lagte en fin kontrast til absurditetene, slik at de ble enda mer absurde. Favorittøyeblikket var da militærkompaniet som hadde kommet på middag plutselig ble kalt ut i krigen, og det hele ble utsatt fordi sersjanten først måtte fortelle om den rare drømmen han hadde hatt. Jeg trodde dessuten at jeg spotet min mors pikenavn i rulletekstene, og gikk med begeistring løs på oppgaven for å finne ut om jeg var i slekt med en av skuespillerne, men det viste seg at jeg visst hadde glemt hvordan min mor stavet pikenavnet sitt, så bomtur der, altså.
Ping Pong
Det slår meg alltid når jeg ser sportsfilm; jeg er alt for lite sportsinteressert. Siden jeg aldri ser på ekte sport, så er det først når jeg ser slike filmer jeg merker hvor engasjert og revet med jeg blir. Så også her. Filmen var, som tittelen sier, Ping Pong-sentrert, men handlet også om vennskap og å overvinne snillisme (jeg kjente meg veldig igjen i den ene hovedrollen, Smile. Hvis jeg hadde vært god i noe som helst som det går an å konkurrere i, ville jeg også gjort meg dårligere enn jeg er for at folk ikke skulle bli lei seg). Favoritten var likevel han andre; Peco, som bare var fantastisk pikkete (cocky). Sånne personer er sikkert uspiselige i den virkelige verden, men på film er de en fornøyelse å følge med på.
Anvil: the Story of Anvil
Dokumentar om heavyrockbandet Anvil, som ikke har hatt like mye suksess som andre band det er naturlig å sammenligne dem med. Karakterene var ytterst sympatiske, og jeg satt med tårer i øynene flere ganger, og på slutten rett ut gråt jeg. Jeg fikk både The Office og This is Spinal Tap-vibber (som antageligvis sier mest om meg, mulig jeg bør se mer ordentlig dokumentar, når mokumentarer er alt jeg har å sammenligne med). Uansett, en film som både får meg til å le og å gråte er alltid velkommen i min bok.
Son of Man
En filmatisering av Jesu liv og virke satt til dagens Afrika. Jeg liker å se gjenfortellinger av kjente historier; hvor de har holdt seg tro til originalfortellingen, og hvordan de har løst biter som krever, eller bare tillater mer kreative tilnærminger. Jeg elsket hvordan de framstilte englene, og hvordan de klarte å vise at historiene om Jesu mirakler(? merker det kristne vokabularet mitt er noe rustent) ble kringkastet. Og ja, der var synging! Fin, fin film.
MAT / Quiz
Vi vant quizen! Selv om jeg må innrømme at mitt bidrag i stor grad bestod i lagnavn og et og annet rettskrivingstips, så har jeg likefullt tre av Hjorthens (linken fører til Hjorthens Katakombereferat ) avlagte filmer som premie i DVD-hylla mi nå. Og nyfunnet beundring av Madammen til Iversen (linken fører til Iversen og hans posse’s (beklager feil bruk av apostrof, men den måtte til. «posses» så så rart ut) Katakombereferat), som synes å kunne alt om film.
The Phantom Menace Review
En fyr anmelder den første (altså den som kom ut som nummer fire) Star Wars filmen i over en time, og forklarer hvorfor den er dårlig. Jeg er nok ikke blant de mest ekstreme når det kommer til dette, men det har nok mye å gjøre med hvor ekstremt det kan bli. Jeg er altså veldig glad i de gamle filmene, og lunken-til-negativ til de nye. Og nå vet jeg hvorfor. I tillegg til å skjønne hvorfor jeg ikke liker de nye Star Wars-filmene, ble jeg også minnet på hvorfor jeg liker de gamlefilmene så mye. Jeg har delt youtubelinken med alle jeg har møtt som jeg tror har sett Star Wars.
Freaks
Amerikansk 30-tallsfilm. På et sirkus jobber både freaks og «vanlige» folk, og det er nødt for å oppstå drama. Jeg sleit litt i begynnelsen, fordi jeg ikke skjønte at det var to forskjellige høye, blonde damer med (ref), men da det fallt på plass, så kunne jeg virkelig kose meg med historien. Vi visste hele tiden at noe fryktelig kom til å hende, men ikke hva, et grep som fungerte bra som bakteppe for hverdagsskildringen i et freakshowsirkus, eller hva nå den politisk korrekte benevnelsen for sånt måtte være.
Astropia
Fred Ut hadde på forhånd omtalt denne filmen som «Søt komedie satt til et miljø svært mange av de tilstedeværende vil føle seg hjemme i.». Jeg hadde i mitt stille sinn bestemt meg for at dette betydde at den handlet om blogging, og ble litt skuffet da det viste seg at den var om rollespillspillere istedenfor. Jeg har aldri spilt rollespill i hele mitt liv. Det viste seg å gjøre ingenting. Historien var spekket med godis for oss ikke-rollespillende nerder også, og jeg tror bare det var to ganger jeg ble snytt for poenget i vitser, fordi jeg ikke hadde referansene. Den ene har jeg glemt, men den andre var den t-skjorta som det stod ett-eller-annet-mamma på. Kan noen forklare meg hva det dreide seg om? (Ja, jeg regner med at bare folk som faktisk var der har lest helt hit, så jeg henvender meg direkte til dere). Og det tok pinlig lang tid før jeg tok Playmolas, men det var nok bare meg, igjen. Uansett. Super film, kveldens favoritt, og at Joss Whedon ble nevnt er jo alltid et pluss.
Driller Killer
OK. Det var akkurat som Daxi Driver, bare at istedenfor å bli sakte drevet til å stå og tøffe seg med en pistol foran et speil, så blir hovedpersonen sakte drevet til å dra rundt og drille folk. Med elektrisk drill. Jeg psyket meg veldig opp, og satte meg til med pute til å gjemme meg bak, men ble litt skuffet. Jeg er ingen fan av Taxi Driver heller. Det gikk an å synge Pelle Parafins bøljeband-sangen med til den sangen som bandet i underetasjen spilte, da, det var litt moro, men ellers var ikke dette helt min greie.
Samlet sett tror jeg at jeg likte dette programmet enda bedre enn fjorårets (hvor jeg også var – begynner å bli dreven Katakomber nå), selv det ikke hadde noen som jeg falt pladask for, som jeg gjorde med Sita sings the Blues, og Repo! The Genetic Opera i fjor.
Også i år går det hederlig omtale til Browniesene!
That’s all.
Og så omtaler man filmene på bloggen sin.
Peders første film
Peder er sønnen til Fred Ut og han hadde laget en søt liten film som i veldig stor grad bestod av en omvisning i og utenfor huset deres. Da jeg var på den alderen laget jeg et askebeger formet som en and. Peders film er betraktelig mer imponerende.
Borgerskapets diskrete sjarm (Le Charme discret de la bourgeoisie)
En veldig fransk film om en gjeng med venner som prøver å spise middag sammen, men som stadig blir avbrutt av mer eller mindre bisarre grunner. Jeg må innrømme at jeg faktisk kjedet meg litt underveis, men i ettertid ser jeg jo at den nedtonete fortellerstilen lagte en fin kontrast til absurditetene, slik at de ble enda mer absurde. Favorittøyeblikket var da militærkompaniet som hadde kommet på middag plutselig ble kalt ut i krigen, og det hele ble utsatt fordi sersjanten først måtte fortelle om den rare drømmen han hadde hatt. Jeg trodde dessuten at jeg spotet min mors pikenavn i rulletekstene, og gikk med begeistring løs på oppgaven for å finne ut om jeg var i slekt med en av skuespillerne, men det viste seg at jeg visst hadde glemt hvordan min mor stavet pikenavnet sitt, så bomtur der, altså.
Ping Pong
Det slår meg alltid når jeg ser sportsfilm; jeg er alt for lite sportsinteressert. Siden jeg aldri ser på ekte sport, så er det først når jeg ser slike filmer jeg merker hvor engasjert og revet med jeg blir. Så også her. Filmen var, som tittelen sier, Ping Pong-sentrert, men handlet også om vennskap og å overvinne snillisme (jeg kjente meg veldig igjen i den ene hovedrollen, Smile. Hvis jeg hadde vært god i noe som helst som det går an å konkurrere i, ville jeg også gjort meg dårligere enn jeg er for at folk ikke skulle bli lei seg). Favoritten var likevel han andre; Peco, som bare var fantastisk pikkete (cocky). Sånne personer er sikkert uspiselige i den virkelige verden, men på film er de en fornøyelse å følge med på.
Anvil: the Story of Anvil
Dokumentar om heavyrockbandet Anvil, som ikke har hatt like mye suksess som andre band det er naturlig å sammenligne dem med. Karakterene var ytterst sympatiske, og jeg satt med tårer i øynene flere ganger, og på slutten rett ut gråt jeg. Jeg fikk både The Office og This is Spinal Tap-vibber (som antageligvis sier mest om meg, mulig jeg bør se mer ordentlig dokumentar, når mokumentarer er alt jeg har å sammenligne med). Uansett, en film som både får meg til å le og å gråte er alltid velkommen i min bok.
Son of Man
En filmatisering av Jesu liv og virke satt til dagens Afrika. Jeg liker å se gjenfortellinger av kjente historier; hvor de har holdt seg tro til originalfortellingen, og hvordan de har løst biter som krever, eller bare tillater mer kreative tilnærminger. Jeg elsket hvordan de framstilte englene, og hvordan de klarte å vise at historiene om Jesu mirakler(? merker det kristne vokabularet mitt er noe rustent) ble kringkastet. Og ja, der var synging! Fin, fin film.
MAT / Quiz
Vi vant quizen! Selv om jeg må innrømme at mitt bidrag i stor grad bestod i lagnavn og et og annet rettskrivingstips, så har jeg likefullt tre av Hjorthens (linken fører til Hjorthens Katakombereferat ) avlagte filmer som premie i DVD-hylla mi nå. Og nyfunnet beundring av Madammen til Iversen (linken fører til Iversen og hans posse’s (beklager feil bruk av apostrof, men den måtte til. «posses» så så rart ut) Katakombereferat), som synes å kunne alt om film.
The Phantom Menace Review
En fyr anmelder den første (altså den som kom ut som nummer fire) Star Wars filmen i over en time, og forklarer hvorfor den er dårlig. Jeg er nok ikke blant de mest ekstreme når det kommer til dette, men det har nok mye å gjøre med hvor ekstremt det kan bli. Jeg er altså veldig glad i de gamle filmene, og lunken-til-negativ til de nye. Og nå vet jeg hvorfor. I tillegg til å skjønne hvorfor jeg ikke liker de nye Star Wars-filmene, ble jeg også minnet på hvorfor jeg liker de gamlefilmene så mye. Jeg har delt youtubelinken med alle jeg har møtt som jeg tror har sett Star Wars.
Freaks
Amerikansk 30-tallsfilm. På et sirkus jobber både freaks og «vanlige» folk, og det er nødt for å oppstå drama. Jeg sleit litt i begynnelsen, fordi jeg ikke skjønte at det var to forskjellige høye, blonde damer med (ref), men da det fallt på plass, så kunne jeg virkelig kose meg med historien. Vi visste hele tiden at noe fryktelig kom til å hende, men ikke hva, et grep som fungerte bra som bakteppe for hverdagsskildringen i et freakshowsirkus, eller hva nå den politisk korrekte benevnelsen for sånt måtte være.
Astropia
Fred Ut hadde på forhånd omtalt denne filmen som «Søt komedie satt til et miljø svært mange av de tilstedeværende vil føle seg hjemme i.». Jeg hadde i mitt stille sinn bestemt meg for at dette betydde at den handlet om blogging, og ble litt skuffet da det viste seg at den var om rollespillspillere istedenfor. Jeg har aldri spilt rollespill i hele mitt liv. Det viste seg å gjøre ingenting. Historien var spekket med godis for oss ikke-rollespillende nerder også, og jeg tror bare det var to ganger jeg ble snytt for poenget i vitser, fordi jeg ikke hadde referansene. Den ene har jeg glemt, men den andre var den t-skjorta som det stod ett-eller-annet-mamma på. Kan noen forklare meg hva det dreide seg om? (Ja, jeg regner med at bare folk som faktisk var der har lest helt hit, så jeg henvender meg direkte til dere). Og det tok pinlig lang tid før jeg tok Playmolas, men det var nok bare meg, igjen. Uansett. Super film, kveldens favoritt, og at Joss Whedon ble nevnt er jo alltid et pluss.
Driller Killer
OK. Det var akkurat som Daxi Driver, bare at istedenfor å bli sakte drevet til å stå og tøffe seg med en pistol foran et speil, så blir hovedpersonen sakte drevet til å dra rundt og drille folk. Med elektrisk drill. Jeg psyket meg veldig opp, og satte meg til med pute til å gjemme meg bak, men ble litt skuffet. Jeg er ingen fan av Taxi Driver heller. Det gikk an å synge Pelle Parafins bøljeband-sangen med til den sangen som bandet i underetasjen spilte, da, det var litt moro, men ellers var ikke dette helt min greie.
Samlet sett tror jeg at jeg likte dette programmet enda bedre enn fjorårets (hvor jeg også var – begynner å bli dreven Katakomber nå), selv det ikke hadde noen som jeg falt pladask for, som jeg gjorde med Sita sings the Blues, og Repo! The Genetic Opera i fjor.
Også i år går det hederlig omtale til Browniesene!
That’s all.